Situasjonen folk befinner seg i nå, og den som forventes fremover, er ikke noe som har oppstått plutselig. Det handler ikke om et uheldig sammenfall av tilfeldigheter som ingen kunne forutsett eller gjort noe med. Stadig høyere energipriser er ikke uventet for de som har fulgt med på og advart mot utviklingen i lang tid. I medier anføres jevnlig krigen i Ukraina eller lite nedbør som årsaker. Dette fører til at symptomer forverres raskere og er mer smertefulle, men årsaker er de ikke.
Ideologiske og politiske vedtak som medfører høy pris på en vare, er rasjoneringens første fase. Høy pris vil senke forbruket først og fremst blant de som har dårligst råd. Prisbasert rasjonering er ubehagelig for interessegruppene som frembringer den, av flere grunner. Derfor vil rasjoneringens andre fase over tid kunne fremmes som en mer rettferdig løsning: fysisk rasjonering, som fremstilles som det å skulle behandle alle mer rettferdig og likt. Alle som vet hvordan mennesker og markeder fungerer, vet at dette ikke vil bli resultatet, uansett hvem som definerer eller administrerer ordningen.
Tilgang strupet over tid fører til økt pris
I løpet av de siste tiårene er bruk av tradisjonelle oppvarmingskilder regulert vekk i betydelig grad. Koks, parafinfyring, oljefyring og vedfyring er systematisk fjernet eller betydelig redusert gjennom pålegg og forskrifter. Etablering av mer effektive eller nye vannkraftverk, gasskraftverk, atomkraftverk og kullkraft er enten helt eller delvis hindret med vilje gjennom lover, byråkrati, skatter og avgifter.
Nylig bygde kraftverk basert på gass hentet fra havbunnen kreves nedlagt, samtidig som olje- og gassproduksjon fra havbunnen kreves elektrifisert med strøm fra land. For å kunne selge og brenne den samme gassen i Tyskland. Elektriske fremkomstmidler tilskyndes ved alle mulige anledninger og på alle nivåer uten helhetlige kost/nytte-vurderinger, hverken for økonomi eller miljø. Og forbrukeres handlings- og kjøpsmønster styres aktivt gjennom midlertidig avgiftsreduksjon og subsidier.
EU, Tyskland og Storbritannia sin energipolitikk var godt kjent og innført mange år før de nyeste utvekslingskablene ble vedtatt i Norge. Politikken i de nevnte områder har resultert i nedleggelse av stabile kraftkilder. Atom- og kullkraftverk blir lagt ned til fordel for ustabil og tungt subsidiert kraftproduksjon som sol- og vindkraft som ikke kan stå på egne ben. Ikke som forutsigbare, pålitelige eller rimelige energikilder, og av de samme grunner ikke heller som rasjonelle investeringer basert på fremtidig avkastning.
Mange hevder at det som foregår er nødvendig og samfunnsøkonomisk lønnsomt, og sitter derfor med betydelig bevisbyrde. Den tar de ikke seriøst. Debatten er over, konsensus og vitenskap har konkludert endelig, heter det. Dette er en anti-vitenskapelig tilnærming til virkeligheten. Medier tror selv at de dekker sakene, men tar seg ikke tid til å analysere årsaker, forutsetninger og fundamentale sammenhenger, og stiller derfor ikke sentrale og relevante spørsmål. For eksempel: Fungerer maksimumspriser i det hele tatt? Hva skjer i markeder der tilsvarende «løsning» har vært forsøkt?
Gjengivelse av stadig flere runder om strømstøtte, hvilken prosent som skal betales av hvem, høyere pris i nord og lavere i sør, og utallige krav om mer regulering representerer ikke løsninger. Det er skinndebatter som utelukkende dreier seg om symptombehandling. Det fører til at reelle utfordringer blir enda vanskeligere å identifisere og å ta tak i, noe som bør skje når virkeligheten en dag innhenter ønsketenkningen, som den alltid gjør til slutt.
Les også: Ifølge NRK sensureres bøker i USA fordi forfatterne er skeive eller minoriteter. Stemmer det?
Er frihandel årsaken til høy pris?
I et fritt marked ville frihandel, også av strøm, vært nyttig. Både for hvert enkelt menneske og samfunnet som helhet. Mulighet for kraftutveksling og eventuell eksport av overskudd til andre frie markeder er ønskelig. Fordi signalet økte priser gir, relativt fort ville føre til økt etablering og produksjon av mer energi.
Men Norge, EØS og EU består ikke av frie markeder, hverken hva gjelder produksjon av energi eller mange andre nødvendige varer. Økte priser fører av den grunn ikke til noen automatisk eller forutsigbar økning av produksjonen. I et kaldt område der en av få forutsetninger for et godt liv er møysommelig opparbeidet tilgang på kraft fra vannfall og fossil energi, vil borgerne oppfatte myndigheter, eksperter og embetspersoner som jobber for å redusere tilgangen på rimelig kraft, som illojale. Spesielt når konkurrerende alternativer i praksis er forbudt.
Handel fra et gjennomregulert marked til et annet kan ikke kalles fri. En vare som selges fra et kommunalt monopol i Norge til et statlig monopol i Tyskland, har ikke på noe tidspunkt vært handlet med uten utallige reguleringer. Handel mellom ett monopol og et annet monopol er ikke frihandel.
Der produksjon av elektrisk energi i all hovedsak er monopolisert av lovgivere til fordel for inntekter i offentlig sektor, er det ikke tillitvekkende når noen hevder at man opererer i et fritt marked. Samfunnets økonomi blir ikke bedre av å ta beslag i større andel av menneskers lommebok gjennom strømregninger til fordel for stats- eller kommunekassen. Tvert imot. Egne penger forvaltet basert på egne prioriteringer er langt mer effektivt.
Det er umulig å øke forsyningssikkerhet ved å eksportere mer til andre markeder som også har vedtatt knapphet på den samme varen. Man blir ikke fysisk varm av at offentlig sektor besitter mer penger, med mindre papirpenger brukt som bål på hvert eneste torg rundt i landet lanseres som «den nye oljen». Brutto nasjonalprodukt (BNP) ville helt sikkert gått i taket, noe som regnes som et sikkert signal om en sunn og god økonomi i noen innflytelsesrike kretser.
Mer av det samme?
Ideologisk ønsket og politisk vedtatt rasjonering eller «sparing» av energi er åpenbart en planøkonomisk styring av samfunnet. Det vil mange ideologer, partier, politikere og deres foretrukne eksperter på det sterkeste benekte at de støtter opp om. Men fakta som kan beskues i egen lommebok og på konto, har langt større troverdighet enn de som uttaler seg i mediene. Ett estimat er at stat og en del kommuner ventes å hente inn rundt 70 milliarder ekstra bare i løpet av 2022. Hvor de pengene hentes fra, forstår de aller fleste. Som ekstra salt i såret forventes det at du og naboene dine velvillig skal hutre litt ekstra fremover. Til «felles beste» selvfølgelig.
Det er ansett som mindre skadelig at offentlig sektor henter penger gjennom avgifter på forbruk, fremfor skattlegging av inntekt. Hvis trendene man kan observere, er et tegn på at politikere og andre myndigheter har det som preferanse over tid, må en betydelig mangel påpekes. Hvor blir det av eventuelle reduksjoner i skattebyrden på vanlige folks inntekt? Staten disponerer stadig større andel av fastlands-BNP, opp fra 55 til 66 prosent i tidsrommet 2008-2020, mens inntektene for enkeltpersoner står nærmest stille eller til og med går nedover når man justerer for reell inflasjon.
Finnes det løsninger?
Fjerning eller reduksjon av eksisterende energitilgang må vurderes opp mot godene som kontinuerlig skapes ved bruken av dem. Det er en verdi og et perspektiv som sjelden til aldri kommer frem i debatten. Energifattigdom medfører større økonomisk fattigdom, som det finnes mer enn nok eksempler av på kloden. Rasjonering av et gode som gir mennesker bedre liv, er ikke en god politikk. Det er rasjonelt å diskutere og legge til rette for mer og bedre produksjon av energi, men å fjerne tilgang på eksisterende energi før gode alternativer er klargjort, er irrasjonelt.
Når noe er for dyrt, er den beste løsningen å produsere mer av det. Produksjon krever oftest samarbeid blant flere, og spesialisering for de som skal gjennomføre oppgaven. For at noe skal kunne omtales som samarbeid må det foregå på et vis som er frivillig for alle involverte parter. Hvis man ønsker at andre skal samarbeide om noe på effektivt vis, må de tilbys kompensasjon for kreativitet, endringsvilje, risiko, etablering og løpende arbeidsinnsats. Enten gjennom lavere kostnader eller ved høy pris for varen man ønsker seg. For høy pris er noe man vil unngå, og da gjenstår reduksjon av regulering og redusert skatte- og avgiftstrykk. Kun slik kan prisbasert rasjonering på varen med styrt knapphet oppheves, uten å innføre fysisk rasjonering eller tvangsarbeid i stedet.
Man kan enkelt finne masse saker om politikere og andres ønsker om mer skatt for «de rike», som i den grad de resulterer i noe som helst, alltid gir høyere utgifter for vanlige folk. Seriøs behandling av lavere skatt på inntekten til vanlige mennesker er det ikke like enkelt å finne noe om.
Skal representanter være våre herskere?
Mange av de som hevdes å være borgernes representanter virker å enten ha glemt eller aldri har visst hva det å representere andre skal bety. Lovgivere, embetsverk, partier, byråkrater, skattefinansierte institusjoner og offentlig eide bedrifter er ment å skulle tjene borgerne som har vist dem tillit gjennom stemmer og støtte, og som direkte eller indirekte finansierer deres arbeid.
De er ment å skulle levere ønskede tjenester, ikke herse med eller forsøke å herske over naboers liv. Å insistere på å innføre reduksjoner av noe for andre og samtidig forby dem å etablere bedre alternativer, bør ikke aksepteres over tid.
Herskere er et fenomen som skulle vært et avsluttet kapittel i føydaltiden og adelen ble nedlagt.
