Riksadvokat Jørn Sigurd Maurud forteller i et intervju til NRK at han «tror at vi bør fortsatt bruke energi og krefter på å ta de som innfører, som selger, altså som setter andre i stand til å bruke narkotika».
Det er en oppsiktsvekkende uttalelse som Riksadvokaten bør utdype. Som øverste leder for påtalemyndigheten må han kunne betrygge borgere og medarbeidere om nødvendigheten av straff, men Riksadvokaten fremstår ikke sikker. Er dette akseptabelt når tusenvis av fengselsår årlig deles ut? Og hva er grunnen til Mauruds usikkerhet?
Les også: Subjekt mener: Legalisering av cannabis er ikke nok
Moralsk panikk og forfølgelse
Rusreformutvalgets rapport fra 2019 har sannsynligvis mye av skylden. Siden straffelovkommisjonen kom med sin utredning i 2002, har avkriminalisering vært faglig anbefalt, og med NOU 2019:26 ble rettighetsbeskyttelse relevant. Rusreformutvalgets rapport var klar på at straff ikke kan forsvares, og at bevisbyrden påhviler de som vil straffe. Men ingen instans har tatt ansvar.
Ifølge NOU 2019:26 kan selv «innføringen av straffelignende administrative gebyrer etter omstendighetene komme til å stå i et motsetningsforhold til innbyggernes rett til privatliv mv. og retten til helse», og om dette er uforholdsmessig, hva med dagens strafferammer? Hvilke maktmidler er forholdsmessige når internasjonale domstoler bekrefter retten til selvbestemmelse i brukerspørsmål og stadig flere land regulerer markedet?
Det er mulig tanker som dette gjør Riksadvokaten usikker. Opp gjennom årene har fagfolk som Nils Christie og Ragnar Hauge koblet jakten på syndebukker til ruspolitikken, og rusreformrapportens påvisning av offentlig panikk styrker antakelsen. Maurud har også fått informasjon fra ruspolitiske organisasjoner som klargjør sammenhengen mellom offentlig panikk, menneskerettighetsbrudd, og tidligere tiders vilkårlige forfølgelse. Maktbruk på rusfeltet blir derfor særdeles problematisk.
Sett fra menneskerettighetene må det være et troverdig forhold mellom mål og middel, og om mindre inngripende tiltak er bedre egnet, må naturtilstanden vektlegges. I tusenvis av år har folk ustraffet brukt slike stoffer som er forbudt, så hvorfor ikke overføre erkjennelsene fra alkoholpolitikken? Hvorfor leve med terskelverdier så lave at brukere nærmest daglig må omgås lovløse? Hvorfor ikke kvalitetssikre stoffer? Er det rimelig å utsette brukere for et kriminelt marked, eller er samfunnet bedre tjent med et regulert marked?
Les også: På tide at Arbeiderpartiet og Senterungdommen lar noen voksne ta rusdebatten
Riksadvokaten må fortsette å ta ansvar
Slike spørsmål må besvares for at straff skal forsvares. Om politiet fortsatt bør «bruke energi og krefter på å ta de som setter andre i stand til å bruke narkotika», er derfor ingenting å lure på. Akkurat som helseministeren og justisministeren har Maurud mottatt en liste med spørsmål for avklaring av et rettighetsbildet, og om ikke disse kan besvares, er svaret «nei».
I den grad jakten på syndebukker ligger til grunn for ruspolitikken, vil vilkårlig forfølgelse videreføres. Staten vil ha et alvorlig problem med menneskerettigheter, og Alliansen for rettighetsorientert ruspolitikk (AROD) ber Riksadvokaten avklare den økende usikkerheten på rusfeltet. I 13 år har det sivile samfunn ventet på sikring at rettsstatens garantier, og den 22. september vil vi, sammen med Pasientforeningen for sikker cannabisbruk (PASCAN) ta med cannabis til Stortinget for å sikre ansvarlighet i ruspolitikken.
Både helseministeren, justisministeren, Stortinget, og Riksadvokaten er kjent med dette, og det er å håpe at de våkner. Det er ikke bare Politijuristenes leder, Are Skjold-Frykholm, som etterlyser lederansvar, men det sivile samfunn. Ansvarlighet for en politikk som hvert år koster 6.5 milliarder kroner, tusenvis av fengselsår og hundrevis av menneskeliv, blir mer og mer et folkekrav, og av de ansvarlige er det først og fremst Riksadvokaten som har vist evne til å lede nasjonen ut av offentlig panikk.
Det er derfor å håpe at Maurud viser vei, og at usikkerheten rundt straff tas på alvor.
