Disse fargerike lappeteppene og mosaikkene vitner om livet i en by, aktiviteten til en vulkan, historien til en innsjø eller en isbre, en skog eller en ørken, et atmosfærisk fenomen eller en ørkenspredningsprosess.
Utstillingen er fremmet av det italienske utenriksdepartementet, den italienske romfartsorganisasjonen (ASI) og Telespazio S.p.A./e-GEOS. Den setter fokus på skjønnheten til en planet i fare og hvordan teknologi kan bidra til å forstå og beskytte miljøet.
Når studiet av verden gjennom drone- og satellittfotografering får et kunstnerisk uttrykk, oppstår et spenningsfelt mellom vitenskap og estetikk. Hva skjer når dokumentasjon av klodens tilstand også vurderes på kunsthistoriske premisser? Og hva skjer med oss som betraktere når det grusomme fremstilles med en slående skjønnhet?
Tenk deg at du går inn i en utstilling som dokumenterer jordens jordsmonn, vann, ild og luft – og samtidig gir et bilde av hvordan det faktisk står til med planeten vår. Uavhengig av hvilket land, miljø eller verdensdel vi kommer fra, er klima, miljø og kriser temaer som angår oss alle.
Les også: Store lerret er ikke alltid bedre. Her er et ultimat bevis
Første møte
Utstillingen «Looking Beyond» er todelt, og rommer 25 satellittfotografier presentert som kunstverk. Utstillingen holder hus i Solhallen på UiT. Da jeg ankom utstillingsrommene, ble jeg slått i bakken. Verkene sto på rekke og rad i en sirlig og gjennomtenkt kuratering, hvor alt syntes å stemme formidlingsmessig.
Ved første øyekast møtte jeg det som fremsto som imponerende kunstverk – med klare slektskap til impresjonismen og abstrakt kunst.
Men var det egentlig dette jeg skulle se?
Les også: Naken og manisk utenfor Nidarosdomen. Jeg får gåsehud
Skjønnhetens bedrag
Inntrykkene jeg fikk, var langt fra det man forventer av drone- og satellittfotografier av katastrofer: vulkanutbrudd på Island, ødeleggelser i Burma, urbane strukturer i New York eller konsekvensene av brent skog i Argentina. Dette er tross alt noe av det utstillingen er ment å vise.
I stedet ser jeg former og farger som gir assosiasjoner til naturens skjønnhet: skogholt på nært hold, speilinger, solnedganger og universets fargespill. Jeg ser dyrefigurer, organiske strukturer og komposisjoner der fargene står i perfekt forhold til hverandre – komplementære kontraster, dybdeperspektiv og en gjennomført kompositorisk balanse.
Dette skaper en dobbel erfaring: fornuften vet at bildene viser naturkatastrofer og menneskeskapte inngrep, mens følelsene dras mot det estetiske og vakre. Man kan nesten bli flau av mindre.
Du kjenner kanskje til optiske illusjoner som brukes i psykologien – bilder der du enten ser en mann eller en dame først, og hvor det du ser først, sies å avsløre noe om deg. «Looking Beyond» fungerer på lignende måte.
Ser vi naturkreftenes faktiske ødeleggelser, eller ser vi kunstverk som formidler skjønnhet gjennom perfekt komposisjon?
Denne ambivalensen lurer oss – og nettopp derfor er den så effektiv. Utstillingen minner oss på at det vi ser, eller tror vi ser, ikke nødvendigvis gir oss det fulle bildet. Denne dobbeltheten blir en tankevekker, ikke bare for oss som betraktere, men også for politikere og makthavere: Menneskets evne, og vilje, til å se det som faktisk skjer, og forstå hvorfor handling er nødvendig, selv når overflaten fremstår vakker og harmonisk.
Les også: Gull, Gud og Gaza: – Jeg er født på grunn av Hiroshima
Gåsehud
Det mest fascinerende er hvordan den abstrakte formen i disse bildene, når man betrakter dem i detalj og nærformat, står i et naturlig forhold til droneperspektivet på brent skog, urbane landskap og naturkatastrofer forårsaket av vann og ild.
Som betrakter blir man desillusjonert: Hva er det jeg egentlig ser? Hva er korrekt observert? Hva er det som faktisk presenteres i denne utstillingen? Denne tvilen, denne optiske og mentale forskyvningen, gir nesten gåsehud.
Les også: Et «rekordår» for kunsttyverier: Slik jobber norske museer
Kunst som vil noe
Looking Beyond viser 25 bilder tatt av satellitter i den italienske COSMO SkyMed-konstellasjonen, utviklet av den italienske romfartsorganisasjonen i samarbeid med Telespazio/e-GEOS. Bildene er hentet fra deres database og trykket på lerret i formater fra cirka 60 × 60 cm til 150 × 150 cm i størrelsesorden og presentert på lerret.
Utstillingen er produsert og kuratert av et italiensk team og presenteres som en vandreutstilling. Hovedkurator er Filippo Maggia. Lokale medkuratorer i Tromsø er Larissa Acharya, leder av UiTs kunstutvalg, og Kai Mørk Mortensen, medlem av samme utvalg. Før utstillingen kom til UiT Tromsø, ble den vist i Stavanger, og neste stopp er planlagt ved UiB i Bergen.
De 25 satellittbildene tematiserer blant annet landbruk, byer, klimaendringer, avskoging, naturkatastrofer og vann
Bildene er hentet fra en rekke geografiske områder, blant annet Italia, Brasil, Kina, Colombia, USA, Grønland, Antarktis, Island, Angola, Romania, Laos og Peru – og gir et globalt bilde av planetens tilstand.
Avslutning
Hensikten med utstillingen er å synliggjøre klodens helse, som et grunnlag for å starte en form for behandling, i håp om å kunne friskmelde planeten. Dette er en genuin og sterk måte å komme tett på verdens faktiske tilstand.
Samtidig er det ingen skam i å se det kunstneriske i denne dokumentasjonen. All kunst er skapt i og av vår kultur og natur. Slik har det alltid vært – og slik vil det sannsynligvis fortsette, forutsatt at vi er i stand til å ta vare på kloden vår.
Vi krysser fingrene for det. Selvsagt gjør vi det. «Looking Beyond» er et viktig bidrag til nettopp denne bevisstgjøringen.
Les også: Historisk: Hun blir den første til å lede Trondheims to største kunstmuseer
