Mange unge tør ikke lenger si det de mener. Halvparten av 15-25 åringene bekrefter dette, og sier at samfunnet er blitt for opptatt av hva som er politisk korrekt. Ytringsfriheten er under økende press, og store ressurser brukes for å se nærmere på saken, for eksempel Kierulf-utvalget, som undersøkte ytringsfriheten i akademia.
Menneskets natur er en viktig del av dette bildet. Vi er programmert for å manipulere og baksnakke, og for å gå for løsninger før vi har stilt et eneste spørsmål. Gruppetenkning og bekreftelsesbias forsterkes enormt av tiden foran skjermen. Det hele krydres av en utbredt og tankeløs bruk av merkelapper og hersketeknikker som stanser nyansert refleksjon før den har begynt: fornekter, skeptiker, hatefull, konspirasjonsteoretiker. Og ikke glem at «vi må stole på vitenskapen».
Så utbredt er denne tankeløsheten blitt at en lærebok i norsk for 10. trinn faktisk nå karakteriserer folk som er skeptiske til myndighetenes koronapolitikk, på denne måten. Pussig nok i et kapittel med fokus på kritisk tenkning (!).
Men vitenskapens tradisjon er å stille stadig nye spørsmål, for å forstå mer. Ubehagelige spørsmål inkludert. Man egner seg dårlig som forsker om man ikke er en smule skeptisk av natur.
Les også: Stortingets vedtak om å forlenge koronasertifikatet er en demokratisk skandale
Sosiale medier truer ytringsfriheten
Men hvorfor er ytringsfrihet så grunnleggende viktig?
I 1859 la den britiske filosofen John Stuart Mill fram sitt berømte essay «On Liberty», hvor blant annet tre argumenter for ytringsfrihet presenteres. Det Mill fryktet, var ikke sensur fra myndighetene, men fra samfunnet forøvrig – den moralsk ladede pekefingeren i viktoriatidens England.
Sosiale medier forsterker i dag en moderne versjon av viktoriatidens pekefinger, men vi har kanskje også myndigheter, en organisering av samfunnet, et teknokrati – som hemmer oss?
Et eksempel er fastlegen i Bergen, Axel Heienberg, som hevder at han på grunn av ny innsikt ikke lenger anbefaler koronavaksinen. Fylkeslegen har besluttet å ikke gjøre tilsyn, men FHIs svar er «vi liker det ikke».
Hvilke tankesett ligger bak en slik respons? Det kan mildt sagt være uheldig at maktorganer overprøver faglige og etiske vurderinger de selv ikke har gjort. Heienbergs tanker kan jo være av interesse for flere.
Les også: Smitteverntiltakene var ikke bare unødvendige, de gjorde betydelig skade
Mills tre argumenter
I disse dager kan det være nyttig å repetere Mills beste argumenter for ytringsfriheten
Mills første argument: Oppfatningen kan være riktig.
Hvis bare én person i hele verden har én oppfatning, og alle andre har en annen – er det like galt å sensurere den enes oppfatning som å sensurere hele resten av verden.
I Heienbergs tilfelle betyr det at dersom han har rett, må vi andre gis mulighet til å bli klokere gjennom å høre hans oppfatning. Men om Heienberg tar feil, må vi også gis mulighet til å høre hans oppfatning – slik at vi kan raffinere og forsterke vårt eget ståsted.
Dersom FHI forstår verdien i Mills klassiske tenkning, setter de ikke på autopilot og sier at «dette liker vi ikke». De sier heller: «Hm. Vi er nysgjerrig på hvilke argumenter han kan legge fram. Rett eller galt – vi kan kanskje lære noe nytt».
Det er interessant å oppleve fraværet av en slik tenkning hos de som bør ha den som ryggmargsrefleks.
Mills andre argument: Den som bare kjenner sitt eget syn på saken, forstår svært lite av hele saken.
Dersom en person eller et miljø er så overbevist om sitt eget standpunkt at man nekter å lytte til et annet – vil ens eget standpunkt bare være et dødt dogme, og ikke en levende sannhet – fordi en levende sannhet må utsettes for kontinuerlig, åpen og fryktløs debatt, hevder Mill.
Er det mulig å tolke FHIs reaksjoner på Heienberg, eller myndighetenes generelle interesse for å drøfte sin egen pandemihåndtering for den saks skyld, som et ønske om å forstå mer enn sitt eget standpunkt?
Mills tredje argument: Sannheten finnes mellom ulike oppfatninger.
I stedet for at én oppfatning er gal, og en annen riktig, er det også mulig at sannheten eksisterer et sted midt i mellom. Nettopp derfor, sier Mill, trenger vi oppfatninger som utfordrer de etablerte sannhetene.
Mills frykt var altså ikke primært knyttet til sensur fra myndighetene, men det moralske presset fra samfunnet. I dag sliter vi med begge deler, forsterket 1.000 ganger, eller mer. Ikke rart at mange unge, og eldre, opplever det vanskelig å dele sine tanker, undring og skepsis.
