Ansvarlig redaktør Danby Choi i Subjekt argumenterer for at PFU gjorde en feil da utvalget felte avisen hans for brudd på samtidig imøtegåelse (VVP 4.14). Det er vi uenig i. Sannheten er at det presseetiske overtrampet som Subjekt gjorde, dessverre er et av de vanligste i norske medier.
Det dreier seg om at den som utsettes for sterke, faktiske beskyldninger skal få en reell mulighet til å svare på beskyldningene før publisering. Subjekt publiserte anklager mot Begard Reza uten å sørge for dette, og derfor ble avisen felt.
Danby Choi fremstiller det som at Subjekt ville gått fri hvis han bare hadde dokumentert alle gangene redaksjonen har forsøkt å få tak i Begard Reza i tidligere saker. Det stemmer ikke. Som PFU påpekte, opphevet ikke tidligere manglende respons kildens rett til samtidig imøtegåelse. Hvis PFU godtar at norske medier dropper å forelegge sterke beskyldninger for kilder som normalt sett ikke svarer når redaksjonen ringer, utvannes et av de viktigste prinsippene i «Vær varsom»-plakaten. Den som utsettes for de sterke beskyldningene, må få vite hva beskyldningene går ut på. Først da blir muligheten til å svare reell. Dette er ikke bare viktig fordi den som angripes skal få mulighet til å forsvare seg, men også fordi mediene må kontrollere opplysningene før publisering.
Mediene kan ikke vite hvilke nye opplysninger den angrepne part kan komme med før anklagene er forelagt for vedkommende. Og mediene kan ikke vite at kilden vil la være å svare fordi vedkommende har latt være å svare tidligere. Anklagene som kilden får servert, kan være nettopp det som gjør at vedkommende endelig vil uttale seg.
Choi har rett i at kilder som gjør seg utilgjengelige og aldri svarer på avisens henvendelser, ikke skal kunne stoppe publisering. Siste setning i 4.14 slår fast: «Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt». Derfor kan det være greit å publisere anklager uten å ha fått respons fra kilden. Forutsetningen er at redaksjonen har gjort tilstrekkelig forsøk på å forelegge anklagene (og for øvrig kontrollert opplysningene godt nok). I denne saken sendte Subjekt aldri anklagene til Reza før publisering. Redaksjonen forsøkte bare å ringe Reza, og hen tok ikke telefonen.
En vanlig løsning hvis kilder gjør seg utilgjengelige, er å sende de aktuelle anklagene til en adresse som man vet er i bruk. Det kunne Subjekt ha gjort, og vi registrerer at avisen sendte hen anklagene etter publisering med tilbud om tilsvar. Hadde avisen sendt samme epost i god tid før publisering, ville PFUs vurdering sett annerledes ut.
Vi er enig med Danby Choi i at det er et problem at kilder unnviker pressens henvendelser. Det gjør det mer krevende både å kontrollere opplysninger og oppfylle kravene til samtidig imøtegåelse. I denne saken er det imidlertid enklere. Subjekt ville gått fri dersom de hadde sendt Reza beskyldningene før publisering.
Anne Weider Aasen, leder i Pressens faglige utvalg
Elin Floberghagen, generalsekretær i Norsk presseforbund
