NRKs kulturkommentator Inger Merete Hobbelstad skriver skarpt om hvordan forfatter Margit Sandemo (1924–2018) endelig får sin revansje over parnasset som aldri ville slippe henne til.
«Isfolket» (en bokserier fra 1982–1989, red.anm.) settes opp på Nationaltheatret, og 15.000 billetter er revet vekk før premieren.
Sandemos bøker har nedlatende blitt kalt smuss og husmorporno, men nå skal de redde Norges viktigste teaterinstitusjon. Folket elsker Isfolket! Men det blir fremdeles ikke regnet som litteratur.
Les også: Mannen som ikke klarte å holde kjeft lenger
Voksenbøker i barneavdelingen
I Aftenpodden 30. oktober, reflekterte sjefredaktør Trine Eilertsen og Sarah Sørheim over noe som henger sammen med dette.
Sørheim tar for seg en scene fra Anne Holts nye roman som beskriver en krimforfatter på Kunstnernes hus i Oslo. Hun blir skjelt ut av såkalte «litterære forfattere». Krim kan heller ikke regnes som «verdig» litteratur.
Mens «Isfolket» brakdebuterer på teateret, lever det litterære hierarkiet videre. Enkelte sjangere blir fortsatt ansett som bedre og mer litterære enn andre. Realistiske navlebeskuende romaner, helst med betraktninger fra en plaget mannlig kunstnersjel, regnes gjerne for noe av det fineste norsk litteratur har å tilby.
I den grad vi har norsk fantasy for voksne i butikkene, havner det ofte i barneavdelingen (selv om det på ingen måte er for barn).
Det er ironisk at voksne elsker å lese både krim, feelgood og fantasy, samtidig som det ikke er sofistikert nok til å regnes som litteratur.
Ville vi sagt at «Troll» ikke er ordentlig film, fordi den handler om overnaturlige vesener, eller er underholdende? Litteraturfolk hadde hatt godt av å se til filmfeltet. Der støttes en næring som dyrker den gode historien.
Les også: Fortellingen «Europa» er et av det 20. århundrets mest geniale verker
Det handler om penger
I Aftenpodden kommenteres Holts scene slik: Forfattere av høyverdig litteratur bør være varsomme på grunn av det asymmetriske maktforholdet overfor forfattere av underholdningslitteratur.
Kunne det ikke vært interessant å stille spørsmål ved hvorfor det eksisterer en slik maktubalanse fremdeles? Og hva består den egentlig av? Et hint er at det kanskje også handler om penger.
De som formidler brorparten av bibliotekvederlag og tildeler kunstnerstipender, har lite interesse av å anerkjenne flere sjangre som litteratur.
Margit Sandemo fikk aldri ta del i bibliotekvederlaget selv om bøkene hennes lenge var de mest utlånte. Og hun ville nok ikke fått et kunstnerstipend, med de merkelappene som ble satt på bøkene hennes mens hun skrev. Hvorfor skal vi ikke kunne støtte utvikling av litteratur som folk faktisk leser, bare fordi det er en bokserie, eller har et sjangernavn?
Flere av de bestselgende «litterære» forfatterne får fremdeles stipender, selv om de både selger og tjener penger på bøkene sine.
Salgstallene til «Isfolket» indikerer det fantasyfans allerede vet: Sjangeren gir i høy grad rom for voksne problemstillinger.
Den gir oss avstand. Den lar oss stille spørsmål ved relasjoner og samfunn på nye måter – uten at vi sitter fast i virkelighetens politiske og ideologiske skiller. I en annen verden kan vi forestille oss alternativer fra et fritt ståsted. Og komme tilbake med et nytt blikk på våre egne omgivelser.
Fantasysjangeren gir leseren muligheten til å leve seg inn i standhaftighet, mot og håp – med formål om å overkomme vanskeligheter og hjelpe andre. Det appellerer til både gutter, jenter og voksne som leter etter rollemodeller, og en tro på fremtiden som er vanskelig å finne i realismen.
Les også: Øygard-saken: Fritt Ords Honnør for ytringsmot til Lisanne Dijkstra
Underlig trang
Margit Sandemo har kanskje fått revansje når Nationaltheatret setter opp «Isfolket», men mange andre forfattere og bøker blir fremdeles ansett som annenrangs på grunn av sjanger.
Diskusjonene som nå pågår rundt habilitet i Kulturrådets komiteer, og hvem som skal få ta del i beslutningene om støtte, legger et nytt lag av spørsmål til problemstillingen.
Når det voksne flest liker å lese, stadig ikke blir regnet som verdig å motta bibliotekvederlag og stipender, er resultatet en fattigere norsk voksenlitteratur. Nå er den både frakoblet dypet av vår egen kulturarv og de mest populære strømningene i verden. Norske bøker må fremdeles skrives i en akseptabel høyverdig stil for å bli ansett som litteratur.
Den er underlig, denne trangen til å gjøre narr av fantasi, eventyr og underholdning. Men mange norske forfattere ønsker likevel å skrive mer fantastisk: Da Forfatterforbundet arrangerte fantasy-fagdag på Nationalbiblioteket i år, ble 150 plasser fylt opp på rekordtid. Og i år ble et nytt dedikert fantasy-forlag etablert.
Kanskje Sandemos revansje ville blitt komplett om også synet på hva som kan kalles litteratur, hadde endret seg. Og dermed: synet på stipendtildelinger og innkjøp av litteratur for voksne.
Det hadde vært noe, om norske underholdnings- og fantasyforfattere slapp å vente til de dør før bøkene kan bli sett på som verdifulle. For vi vet at mange faktisk leser, og liker, det de skriver.
Les også: Katten forsøkte å snike seg inn på museet i årevis. Nå sørger Japan over hans død
