I løpet av de siste to årene har vi sett en urovekkende utvikling i den offentlige debatten. Fremfor dokumentasjon tyr de etablerte mediene til ekspertuttalelser, mens argumenter byttes ut med stemplinger. Idealet om rasjonell og saklig debatt ser ut til å ha blitt satt til side for affektmakeri, hvor man spiller på følelser fremfor fornuft.
Det er ikke bare et estetisk problem at offentligheten blir mer og mer lik en vulgær reklamekampanje, med stadig mer grafiske bilder, repetisjon av emosjonelt ladet informasjon og misvisende overskrifter. Det er også et demokratisk problem, da en god offentlig debatt er en forutsetning for et velfungerende demokrati.
Faktisk.nos juleråd om vaksiner
Faktisk.no publiserte like før jul en artikkel hvor de forsøkte å argumentere for hvorfor folk burde vaksinere seg. I den forbindelse hadde de hentet inn eksperter som fremmet flere udokumenterte uttalelser.
For eksempel ble det påstått at vaksinene hadde svært få bivirkninger, uten at det ble vist til noen tall over bivirkninger. Med andre ord forkastet Faktisk.no brorparten av den ene siden i en debatt ved hjelp av en påstand. Til tross for at tall var tilgjengelige.
Faktisk.no hadde heller ikke hentet inn tall for å belegge påstanden om at vaksinene stoppet smitte. Tall hadde de imidlertid funnet for risikoen for alvorlig sykdom ved smitte. Disse tallene ser det dog ut til at Faktisk.no mente var for kjedelige, da de har latt Sven Even Borges ved Sintef kommentere avsnittets innledning, «Påstand: Det er ikke noen vits å ta vaksinen – kroppen ordner opp selv», på denne måten:
«Dette er en påstand man bør legge frem for de pårørende som har mistet noen som har dødd av corona.» Faktisk har altså ikke bare hentet inn eksperter for å uttale seg om vaksinenes virkning, men også for å hjelpe leserne med å få assosiasjoner til familier i sorg.
Les også: Første prioritet må være å unngå gjensidig tilintetgjørelse
Absurde uttalelser
Et annet eksempel som viser forfallet i medieverden, finner man i en Dagbladet-artikkel som tar utgangspunkt i en uttalelse av den amerikanske obersten MacGregor. Han hevder at «spørsmålet for Russland har hele veien vært hvordan å løse dette uten store materielle og sivile tap. Putin har gitt strenge ordre om å unngå dette. Problemet med å unngå sivile tap er at det har bremset fremrykkingen, slik at det har gitt falskt håp både for ukrainere og den vestlige verden.»
Denne uttalelsen blir møtt av hovedlærer i etterretning ved Forsvarets høyskole, Tom Røseth, som svarer: «Russland har brutt folkeretten i denne krigen mellom to suverene stater. Da har man rett til å forsvare seg. Å hevde at man skulle gitt opp for å spare menneskeliv, og at dette er Kyivs skyld, er å snu virkeligheten på hodet. Det er helt absurd.»
Premisset Røseth legger til grunn her, er at man innrømmer skyld når man kapitulerer militært, noe som tilsier at det norske militæret innrømmet å være skyld i den tyske invasjonen når de kapitulerte. Man kan bare spekulere i hvorvidt forsvarseksperten bevisst forsøker å mislede publikum til å tro at McGregor her har uttalt seg om hvem som har skyld i invasjonen, eller om han selv ikke greier å forholde seg til Ukraina-konflikten uten å dra inn skyldspørsmålet.
Uansett burde dette affektmakeriet vært unngått ved at Røseth eller journalisten begrenset svaret til å dreie seg om det McGregor faktisk sa.
Ellers skjemmes teksten av at en tredjedel av den brukes på ting McGregor har sagt om helt andre ting, noe som neppe hjelper leserne med å vurdere hans uttalelse klart, men viser dem hvilke stempler man skal sette på McGregor (trumpist) og de som deler hans synspunkt (trumpister).
Les også: Store norske leksikon måtte blokkere trafikk fra Russland
Stempling av det skitne
Uttrykket «konspirasjonsteori» har lenge vært brukt som stempel for å merke en slags synd. Et annet uttrykk som har fungert innsnevrende for publikums forståelse av visse perspektiver, er «russisk propaganda». En tekst som tar for seg ultranasjonalistiske og nazistiske elementer i den ukrainske regjeringen, vil for eksempel være i tråd med russisk propaganda.
Den vil imidlertid også være et argument for ikke å sende våpen til Ukraina, noe som kan være bra for Norges relasjon til Russland og derfor også norsk næringsliv, samt begrense høyreekstremes tilgang til våpen.
En tekst som tar for seg russiske myndigheters syn på Natos ekspansjon østover, vil passe inn i det russiske narrativet om at Russland var nødt til å invadere Ukraina. På den andre siden kan tekstens intensjon være å skape oppslutning om en diplomatisk tilnærming, noe som igjen kan være motivert av alt ifra pasifisme, økonomiske interesser til en overbevisning om at Vesten går til grunne om den eskalerer konflikten.
Ellers kan enhver tekst som taler det vestlige narrativet om Ukraina-konflikten imot, bidra til å få slutt på sanksjonene som rammer vanlige folk. Kort sagt medfører uttrykk som «pro-putin» og «russisk propaganda» en forenkling av virkeligheten som unndrar viktige perspektiver fra offentligheten.
En skummel tendens
Tendensen hvor redaksjoner ser ut til å foretrekke stempling, affektmakeri og etos-argumentasjon fremfor logisk og opplyst debatt er farlig. En offentlighet som ikke lenger tror på kraften i de bedre argumenter, er en nihilistisk offentlighet.
En offentlighet hvor stempler florerer, er en paranoid offentlighet. Man må selvsagt ta i betraktning at denne teksten viser til eksempler på særdeles irrasjonell argumentasjon, og ikke gir et representativt bilde av den generelle debatten.
Men man skal heller ikke ta lett på nihilisme og paranoia, som er sentrale trekk ved samfunn som beveger seg i fascistisk retning. Man må derfor motarbeide denne trenden som har gjort at offentligheten i økende grad fremstår som en blanding av barnehage og terrorvelde.
Især bærer redaksjonene for landets største aviser et tungt ansvar her.
