Kulturrådets kunstnerskapsstøtte er delt ut. Som vanlig er det de som ikke får fortsette å motta millioner som roper høyest, ikke de som aldri har fått noe. Det snakkes om kansellering og mangel på forutsigbarhet. Og selvsagt griper FRP- og Høyre-politikere sjansen og vil avskaffe hele greia.
Selv fikk jeg telefon fra scenekunstfeltets svar på Norsk tipping i august i fjor. Kunstnerskapsstøtten er ikke lotto, men la oss ikke late som om tildeling av penger til kunst er en objektiv øvelse – det er nettopp derfor vi ikke kan overlate dette til politikere eller byråkrater.
Jeg liker å tro at jeg skrev en god søknad. Jeg mener at jeg kunne vise til noen solide arbeider, internasjonal erfaring og en god del presseomtale. Og jeg vet nokså sikkert at jeg tidligere hadde havnet rett utenfor pallen, på den bitre fjerdeplassen. Men likevel: Det er klart at stjernene måtte havne i gunstige konstellasjoner for at marginene skulle gå i min favør. Det må ha vært folk i utvalget akkurat da som deler mitt syn på kunst som en diskursiv kraft med en rolle å spille i samfunnsdebatten. Og flaks at det antakelig ikke var en haug andre hvite menn som pusher 50, i samme søknadsbunke. Den harde realiteten er selvfølgelig at det er for lite penger (eller for mange kunstnere), og da må 8 av 10 ryke ut.
Morten Traavik argumenterer for at han skal få tilgang til fellesskapets penger på samme måte som de gamle heksetestene: Enten flyter du, da er du skyldig, eller du synker, da er du uskyldig (men du drukner dessverre). I Traaviks tilfelle er eneste mulige narrativ at han selv skal ha penger. Et avslag kan kun komme av kansellering, boikott og alternative agendaer. Det burde vært opplagt, men må likevel sies: Ikke alle er enige i at Traavik er genial, heller ikke blant dem som har habiliteten i orden.
Les også: Danby Choi: – På høy tid med radikale endringer i Kulturrådet
Tildeling av kunst er også politikk
Å dele ut penger til kunsteriske prosjekter er nødvendigvis en subjektiv øvelse. Det er fullt mulig å argumentere for at Traaviks arbeider er noe av det viktigste som har skjedd i norsk scenekunst de siste årene (se for eksempel i Subjekt). Men det er også fullt mulig å argumentere for at Traavik leverer kjedelige, forutsigbare og uviktige arbeider (se for eksempel professor Kai Johnsen på Facebook).
Saken er at vi i stadig mindre grad er enige om hva som er høy kunstnerisk kvalitet. Eller så har vi antakelig aldri vært enige, men tidligere var det bare noen få som kunne uttale seg med tyngde om saken. I dag er kvalitetsbegrepet i stadig endring.
Noen ser ut til å mene at vi kan diskutere kvalitet i kunst uten å snakke om politikk. Det kan vi selvfølgelig, men vi kan ikke diskutere offentlige tilskudd til kunst uten å snakke om politikk. Svaret på hva som er støtteverdig, kommer ikke minst an på hva vi ser som kunstens funksjon i samfunnet, og der er vi tydeligvis skrikende uenige.
I tillegg skal Norsk kulturråd gjennom sine totale tildelinger søke et mangfold både i uttrykk, formater og publikumsmøter. Selv om de «beste» scenekunstnerne i landet skulle være åtte kompanier med rumpemalende, hvite menn bosatt i Oslo, kan ikke alle pengene gå til dem. Det burde være nokså opplagt. Tildelingen er ikke kun et isolert scenekunstfaglig valg. Dette er et spørsmål om å veie faglige hensyn mot en rekke andre hensyn: geografiske, kulturpolitiske og økonomiske. Dette er ikke en skjult agenda i Kulturrådet, det er en enkel realitet, og sånn har det alltid vært.
Les også: Subjekts scenekunstanmelder: Å ikke gi Morten Traavik støtte var en riktig vurdering
Streaming er en dårlig idé
Løsningen er ikke å droppe fagfellevurderinger eller å tabloidisere diskusjonen gjennom å strømme fagutvalgsmøter live på nettet. Hvem ønsker vel å diskutere åpent med all verdens Danby Choi-er, Sløseriombudsmenn og Pia Maria Roll-er lyttende på linja? Løsningen er tvert imot å styrke både Kulturfondet, Kulturrådets fagadministrasjon (ikke direktoratet) og fagfellevurderingen.
Min erfaring fra innsiden er at Kulturrådets fagutvalg tar habilitet og personlige bindinger meget alvorlig (i overkant alvorlig faktisk, folk ønsker ikke å mene for mye om nære kolleger). Ulike kunstsyn brynes mot hverandre i åpen diskusjon, man snakker seg stort sett frem til felles enighet, dialogen råder, det er lite behov for å forsvare egne posisjoner, og tildelingene favner ulike estetiske praksiser – i alle fall over tid.
At ordningen nå rommer alt fra rumpemaling til Sløseri-diskurs til dans i Kautokeino, viser nettopp at ikke ett syn er rådende. Og hva skulle egentlig være alternativet, som både FRP og Høyre nå etterlyser? Tildeling på bakgrunn av publikumstall? Antall presseoppslag? Antall ansatte? Antall Facebook-klikk? Både som publikummer og kunstner er jeg livredd for resultatet.
Les også: Magnus Vanebo: Kulturrådet sier de skal jobbe for mangfold, men gjør det stikk motsatte
Alt tar slutt
Vi trenger fortsatt å stadig bytte medlemmer i fagutvalgene, og vi trenger å diskutere både hvem som sitter i utvalgene og hvem som oppnevner. Det at Siri Broch Johansen, dramatiker fra Tana, er leder av Teaterutvalget, spiller selvfølgelig en rolle. Det er jo nettopp det som er poenget med å oppnevne en dramatiker fra Tana; det bringer inn andre erfaringer og andre kvalitetsvurderinger. Da vil vi også kunne få andre tildelinger. Muligens synd for Traavik, men antakelig heldig for både vitaliteten i kunstfeltet og legitimiteten til offentlig kunstfinansiering.
Vurdert av byråkrater eller politikere ville Traavik neppe hatt større sjanse; Han har tidligere blitt forsøkt «kansellert» av politikere, da var det Kulturrådet som forsvarte ham. Det unike med kunstnere som beslutningstakere, er at man kan få resultater som både er relevante for publikum og samtidig relevante for et internasjonalt fagmiljø. Det er denne balanserte kombinasjonen vi trenger, det er den som bringer oss framover, men da må de som tar avgjørelsene ha fersk praksisnær erfaring fra innsiden. Systemet er ikke perfekt, men det er det beste vi har. Det er derfor fagfellevurdering er utbredt i forskning og akademia. Selv vil jeg i alle fall mye heller vurderes av mine tidvis vrange fagfeller Traavik, Roll og Broch Johansen enn av en kulturpolitisk talsmann fra et hvilket som helst parti – selv om resultatet skulle bli avslag.
Å få disponere millioner av fellesskapets penger for å lage sin kunst er et enormt privilegium, ingen rettighet. Og hele poenget med dette privilegiet er at det er midlertidig. Det vet vi når vi søker, det vet vi når det nærmer seg slutten: Det skal ta slutt. Alternativet er bare ikke mulig, alle kompanier kan ikke vokse til institusjoner med evig liv. Selvfølgelig kommer vi til å ansette folk som må slutte, bygge byggverk som må rives.
Selvfølgelig er det glimrende å ha full handlefrihet og null økonomiske bekymringer i fem år – jeg kommer helt sikkert til å ønske meg en periode til – men vi er nødt til akseptere at det vil stå andre i kø som har andre ting å komme med, kanskje noe som er viktigere der og da. Kunstnerskapsordningen eksisterer for at det skal skapes estetiske, sosiale, emosjonelle og kognitive alternativer, at publikum får tilgang til noe de ellers ikke ville fått – ikke for å bygge egoer eller sikre arbeidsplasser.
Tåler man ikke det, får man heller finne seg en fast ansettelse på en institusjon.
