Dronningen hadde intet å beklage

Kolonitiden var ikke bare en fortelling om overgrep og rasisme, men også om forbedret infrastruktur, demokratiets utbredelse og spredningen av medisinske fremskritt, skriver lektor Jordal. Her er Dronning Elizabeth II med president i Nigeria, Olusegun Obasanjo, i 2003. (Foto: Ben Curtis/AFP.)
Kolonitiden var ikke bare en fortelling om overgrep og rasisme, men også om forbedret infrastruktur, demokratiets utbredelse og spredningen av medisinske fremskritt, skriver lektor Jordal. Her er Dronning Elizabeth II med president i Nigeria, Olusegun Obasanjo, i 2003. (Foto: Ben Curtis/AFP.)
Før Dronningens lik engang var blitt kaldt, begynte enkelte historiske analfabeter og radikale aktivister å finne frem kjepphestene sine, skriver Chase Alexander Jordal.
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er Dronning Elizabeth II døde i forrige uke, og reaksjonene har vært delte. Her imøtegår lektor Chase Alexander Jordal dem som benyttet anledningen til å kritisere britenes kolonihistorie.

Da nyheten om Dronning Elizabeth II død spredde seg ut i verden torsdag aften, var reaksjonene stort sett sørgende. Den eneste monarken briter og samveldeborgere flest hadde kjent, var gått bort. En æra som strakk seg fra Winston Churchill og til vår egen postmoderne verden, var slutt.

Men samtidig som folk flest sørget over denne overgangen, og før Dronningens lik en gang var blitt kaldt, begynte enkelte historiske analfabeter og radikale aktivister å finne frem kjepphestene sine.

Feilaktige overforenklinger

Det tok slettes ikke lang tid før de første absurde kommentarene om Dronningens påståtte manglende beklagelser for kolonitiden, «white supremecy» og påstander om at Dronningen var et symbol på overgrep, rasisme og ydmykelser, begynte å komme på trykk.

Mange, slik som Tuula S. Vassvik med master i urfolkstudier, bruker nå Dronningen som en enkel stråmannsfigur for å angripe deres innbilte historiske fortelling om en verden dominert, utnyttet og ødelagt av vestlig imperialisme. Mens andre, som NRK-profilen Tomm Kristiansen og modellen Rawdah Mohammed, bespotter minnet til den nylig avdøde monarken ved å påpeke Dronningens tydeligvis manglende «beklagelse» for britisk kolonialisme. Slike fremstillinger er feilaktige overforenklinger av verdenshistorien generelt og Vestens historie spesielt.

Annonse

Det er enorm variasjon i kolonihistorien til vestlige land, som Storbritannia, Tyskland, Belgia og Frankrike. Samt ikke-vestlige kolonimakter som Japan. Dersom man ser på historien i sin helhet, fremfor å forsøke å overforenkle den ned til en fortelling om den onde Vesten og den gode resten, blir det tydelig at den britiske kolonihistorien ikke var noe som skulle vært beklaget av en 90 år gammal Dronning, nær 60 år etter at avkolonialiseringen var gjennomført.

Les også: Norsk moteprofil jubler over at «kolonidronningen» er død

Omfattende innsats mot slaveri

For historien er ikke så enkel. Absolutt alle land, folk og nasjoner, også de fredelige urfolkene, har gjennom historien undertrykket, invadert og massakrert sine naboer og slavebundet sine brødre. Hverken slaveriet eller kolonialiseringen er noe særskilt vestlig fenomen, men grunnet den industrielle revolusjonen var det Vesten som endte opp med å dominere i lang tid.

På 1600-tallet ble Island raidet av tyrkiske pirater som tok folk fra Vestmannøyene som slaver til Afrika. Og så sent som på 1940-tallet ble hvite europeere, min egen oldefar inkludert, brukt som slavearbeidere av det Japanske imperiet.

Ja, Vesten drev den transatlantiske slavehandelen, men det var også Vesten, og da spesielt Storbritannia, som fikk slutt på den. Fra 1806 til 1866 brukte Storbritannia millionvis av pund på å patruljere den vestafrikanske kysten for å stoppe slavehandelen. En slavehandel som tross alt stort sett gikk ut på at europeere kjøpte afrikanske slaver som ble solgt av andre afrikanere.

Denne militæroperasjonen kombinert med at britene kjøpte slavene i imperiet fri, førte til en nasjonal gjeld som bare nylig er blitt nedbetalt. Hvis ikke denne innsatsen er å gjøre bot for slaveriets ondskap, hva er så bot nok? Hvor mange beklagelser må til, og når blir det betimelig å regne med beklagelser fra afrikanerne som solgte sine brødre eller tyrkerne som kidnappet menn, kvinner og barn på Island?

Les også: Den som kommer på en samlende fortelling om alle mennesker, vil redde fremtiden

Kolonitiden hadde også positive effekter

Hva så med det britiske imperiet? Er ikke dette noe som den avdøde Dronningen burde gjort bot for? Man må huske at det var enorm forskjell mellom de Vestlige kolonimaktene. Britenes form for kolonialisme kan ikke settes i samme bås som grusomhetene utført av Belgierne i Kongo, eller av tyskerne mot stammene i dagens Namibia.

Ja, overgrep ble også begått av britene, men i motsetning til andre kolonimakter så tok de stort sett selvkritikk og irettesatte de involverte. Det samme kan ikke sies om alle andre nasjoner opp gjennom historien.

Formålet mitt er ikke å renvaske det britiske imperiet eller å argumentere for kolonitiden. Men det er et forsøk på å vise at det finnes flere gråsoner i historien enn mange «samfunnsdebattanter» liker å tro. For Dronning Elizabeth II og kolonitiden var ikke bare en fortelling om overgrep, rasisme og ydmykelser. Det var like mye en historie om forbedret infrastruktur, parlamentarismen og demokratiets utbredelse og spredningen av vestlige medisinske fremskritt til alle verdens hjørner.

Historien er ikke sort-hvitt, og dem som ønsker å fremstille den slik, med Vesten i rollen som de onde, bidrar bare til en fordumming av debatten og en økning i anti-vestlig rasisme og selvhat.

Dronningen er gått bort, og kolonitiden er lengst forbi. Det er på tide å avslutte gnålet om symbolske beklagelser og ugjennomførbare «reperations».Det er på tide at man kommer seg videre. La Dronningens minne få hvile i fred, for hun skyldte ingen beklagelser.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar