10. oktober er høringsfristen for lovforslaget om forbud mot konverteringsterapi. Terapien defineres her som «metoder med formål om å få en annen til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet». Begrepet er vanskelig å forholde seg til. Det er vagt og ikke et ord noen bruker om sin egen metode.
Likevel kan vi se fra debatten at de fleste eksemplene på såkalt konverteringsterapi er hentet fra kristne miljøer. Som kristen er jeg enig i at mye som omtales under konverteringsterapi-paraplyen, er skadelig og burde motarbeides. Det blir gitt dårlige råd, utført handlinger og gitt falske løfter, som også kan kritiseres teologisk. Men å forby konverteringsterapi er illiberalt.
Når trusler, personforfølgelse og fysisk vold allerede er forbudt, er det klart at hensikten med lovforslaget er å regulere ytringer. Man ønsker å lovregulere samtaler, i frykt for at noen kan ta psykisk skade av feil type råd og veiledning. Forsøket på å gjøre alle trygge setter til side friheter vi har som individer.
Les også: Forbud mot konverteringsterapi kan slå feil ut
Kritikk er ikke et problem
Et samfunn kan ikke være helt trygt og samtidig være fritt. Frihet vil alltid gi visse negative utfall. For når folk er frie til å si, tenke og mene det de vil, er det enkelte som ut fra sin frihet holder til idéer og trosretninger som er destruktive både for dem selv og for samfunnet. Her er det også verdt å nevne at vi i Norge heller ikke er enige om hvilke ideer som er skadelige, og ikke.
Dette er spenninger vi må leve med, ikke fordi vi liker det, men fordi noe annet er utopisk ønsketenkning. Å se på negative tendenser i samfunnet som et bevis på at man ikke gjør nok politisk, er et eksempel på slik utopisk ønsketenkning. Man nærmest tror at hvis man bare bruker nok makt, regulerer nok og har nok tiltak, så vil alle være trygge. Slik trygghet kan ikke staten garantere uten at vi ofrer viktige friheter vi verdsetter i Norge, og innfører tiltak som vi som regel assosierer med mer autoritære stater.
Mange er svært kritiske til synet konservative kristne har på kjønn og seksualitet. Kritikk er ikke et problem. I et liberalt demokrati er det lov å kritisere. Problemet er når man aktivt går inn for, gjennom loven, å motarbeide mennesker som tenker annerledes.
Les også: Har politikerne tenkt over konsekvensene av postmoderne kjønnsteori i lovverk og læreplan?
Å leve som kristen
I dag ser de fleste på det å leve ut sin seksualitet som noe bra. Lykke oppnås gjennom å leve autentisk med seg selv. «Seg selv» forstås her som ens indre følelser og lengsler. Hvis en da er homofil, kan en kun leve ut sitt ytterste potensial gjennom å leve ut seksualiteten. Man må omfavne den som sin personlige identitet. I den kristne tradisjonen, som jeg er en del av, har man en annen identitetsforståelse. Her finner man mening gjennom å leve etter verdier som er bra, også når dette oppleves som vanskelig.
Slik lever også jeg. Både i media og andre steder har jeg vært åpen om hvordan jeg som kristen lever etter bibelens seksualetikk, selv om jeg er tiltrukket til både menn og kvinner. Å kunne være åpen og få råd av andre som deler mine verdier, har vært viktig for meg.
Jeg realiserer meg selv som individ gjennom å leve etter det verdisett jeg selv finner meningsfullt, ikke det staten mener jeg bør omfavne. Som samfunn bør vi ha tillit til at individet selv kan forme sine tanker og ideer. Staten bør ikke være barnevakt over frie individ gjennom å gjøre det vanskelig for dem å leve slik de vil, i tilfelle de skader seg selv. Å forby konverteringsterapi er å gjøre det vanskelig for mennesker i min situasjon, gjennom å isolere dem fra alle som deler deres verdier.
Det er mange som mener at min forståelse av seksualitet er skadelig. Noen vil si at jeg ikke er frigjort og ikke lever ut mitt fulle potensiale. Det er det lov å mene. Men dersom man prøver å gjennom loven gjøre det vanskelig for kristne å leve slik de selv ønsker, da kan man ikke kalle seg selv liberal.
