Dragshow og burlesque i Paulus kirke. Er ingenting hellig lenger?

Begrunnelsen for arrangementet i Paulus kirke er kanskje å åpne kirkerommet for marginaliserte grupper – som om dørene ikke allerede stod vidåpne. Samtidig bidrar det til å fremmedgjøre mange, skriver Ivar Bu Larssen. (Foto: Groruddalen kirkeakademi.)
Begrunnelsen for arrangementet i Paulus kirke er kanskje å åpne kirkerommet for marginaliserte grupper – som om dørene ikke allerede stod vidåpne. Samtidig bidrar det til å fremmedgjøre mange, skriver Ivar Bu Larssen. (Foto: Groruddalen kirkeakademi.)
Kall meg gjerne konservativ og prippen, men jeg reagerer umiddelbart og instinktivt negativt på denne formen for utilslørt seksualisering av kirkerommet, skriver Ivar Bu Larssen.
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er Paulus kirke i Oslo arrangerte «skeiv nabolagsfest» med dragshow og burlesque.

Fredag 23. september var det duket for «skeiv nabolagsfest» og en noe annerledes kveld i Paulus kirke. Der det vanligvis toner salmesang og sakral orgelmusikk, dundret popmusikken fra høyttalerne. Høymessens liturgi var erstattet med dragshow og burlesque. Istedenfor presten ikledd prestekjole og stola, kunne menigheten beskue artister som utfoldet seg i nettingstrømper og pirrende undertøy.

Til Avisa Oslo kunne en stolt daglig leder i Paulus kirke, Anders Kartzow, forsikre den som måtte la seg uroe av arrangementet:

«Dette kirkerommet tåler alt. Vi vil vise frem ulike måter å være menneske på, og utforske hvordan kirka kan brukes til kunst. Det tåler kirkerommet, og det tåler folk.»

Det er heller tvilsomt at apostelen Paulus ville bifalle arrangementet, men det synes ikke å bekymre den daglige lederen av kirken som bærer hans navn. At Kartzow ikke tror at noen vil la seg sjokkere av arrangementet, vitner om en manglende forståelse for at det faktisk finnes dem som opplever dette som en krenkelse av noe som for dem er hellig.

Annonse

Oppløser skillet mellom det profane og det hellige

I motsetning til Kartzow er jeg rimelig sikker på at mange både lar seg sjokkere og provosere av arrangementet i Paulus kirke. Kall meg gjerne konservativ, trangsynt og prippen, men selv reagerer jeg umiddelbart og instinktivt negativt på denne formen for utilslørt seksualisering av kirkerommet.

Legningen og kjønnet til dem som utfoldet seg med dragshow og burlesque, er underordnet, men det er forskjell på kirkelig aksept for homofilt samliv og likekjønnet ekteskap, og en fetisjering av seksuelle uttrykksformer, der det grenseoverskridende og seksualiserte opphøyes ved å løftes inn i kirken.

Den lettvint teologiske legitimeringen om at «kirkerommet tåler alt», står på vaklende grunn. Kirkerommet faller ikke sammen av at et dragshow, men det bidrar til å redefinere kirken som hellig rom. Utsmykkingen av kirkerommet, med kunst og symbolbruk gjør det teologisk ladet, men bruken er også med på å forme rommet.

Når det profane (fra det latinske profanus som betyr «utenfor helligdommen») løftes inn i kirkerommet, oppheves til sist distinksjonen mellom det hellige og det profane. Dermed slutter kirken å være et radikalt annerledes rom. Hvis kirken blir redusert til et slags kulturhus med kristen utsmykking, opphører det å være kirke.

Les også: Samtidskunsten har et monomant og kjedelig fokus på kjønnsorganer

Glemmer Jesu ord

At Jesus pleiet omgang med prostituerte og marginaliserte grupper i samfunnet, brukes av queerteologien til å helliggjøre det seksualiserte og «usømmelige». Dette er også en sviktende form for teologisk argumentasjon. At Jesus var sammen med «tollere og syndere», innebar ikke at han bifalt deres livsførsel. Men i dagens kirke er det risikabelt å minne om Jesu ord til kvinnen som ble grepet i hor: «gå bort og synd ikke mer.»

Hos queerteologen Marcella Althaus-Reid kommer helliggjørelsen av «det usømmelige» eksplisitt til uttrykk. I sitt hovedverk, som treffende nok bærer tittelen «Indecent theology», legger hun grunnen for en vulgær fortolkning av evangeliet:

«Jesus may be a faggot, or a transvestite, so little we know of him except what other people saw in him; sexual appearances are so deceiving. Or Jesus as a man who desired both men and women and met those men and women’s desires whoever they were… All theology is sexual theology. Indecent Theology is sexier than most. What can sexual stories from fetishism and sadomasochism tell us about our relationship with God, Jesus and Mary? Isn’t it time the Christian heterosexuals came out of their closets too?»

En kan sannelig undres på hva fetisjisme og sadomasochisme kan lære oss om vårt forhold til Gud. Selv med en seksårig teologiutdannelse og ti års erfaring som prest i Den norske kirke har jeg vanskelig for å få grep om hva Athaus-Reid mener, foruten å ta et vulgært oppgjør med en tradisjonell kristen forståelse av menneskets gudsrelasjon.

Les også: Veganere truer med å nekte kjøttetende menn sex. Dette er hvorfor vi kan ta det helt med ro

Hvor går grensen?

Vi lever, i motsetning til queerteologiens fiendebilde, ikke i et samfunn preget av puritanisme og seksualangst, snarere tvert imot. I en verden der den skamløse seksualiteten dyrkes gjennom seksualiserte uttrykk, finnes det et behov for et (puste)rom der det seksuelle ikke har en dominerer plass.

Dette handler ikke om å fortrenge og fordømme det seksuelle og kroppslige, men om å skape et rom for en annen del av menneskelivet, i relasjon til det evige og transcendente, med andre ord til det hellige, mysterium tremendum et fascinans, som Rudolf Otto kaller det.

Begrunnelsen for arrangementet i Paulus kirke er kanskje å åpne kirkerommet for marginaliserte grupper – som om kirkedørene ikke allerede stod vidåpne. Samtidig bidrar det til å fremmedgjøre mange av dem som har hatt kirken som sitt åndelige hjem. Men disse kan selvsagt utdefineres som konservative, trangsynte og pripne, av den grenseløse åpenhetens og toleransens budbringere.

Spørsmålet blir om det overhode finnes noe som ikke kan slippes til i kirken, hvis «kirkerommet tåler alt». Ut fra dette premisset finnes det vel ingen god grunn for å si nei til striptease foran alteret. Å lukke døren for denne kunstformen vil også dette kunne sies å være intolerant og seksualfiendtlig.

Eller finnes det en grense for hva som er passende i kirkerommet til og med i Paulus kirke?

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å avdekke ukulturene, og gir deg de ekte kulturnyhetene. Avisen leverer modig og nyskapende kulturjournalistikk.


Shabana Rehman
Multikunstner
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi at jeg som borger vil følge debattene rundt kulturfeltet, fra ytringsfrihet til støtteordninger. Som privatperson vil oppleve, se og høre om kultur, og vite hva som skjer.


Torbjørn Røe Isaksen
Tidl. Arbeidsminister (H)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar