Kunsthistorikerne har abdisert. Resultatet er en tragedie for kunsten

Samtidskunsten er for de få: en særlig forstandig elite, skriver Leif Osvold. Her fra Nasjonalmuseets siste utstilling for samtidskunst, «Jeg kaller det kunst». (Foto: Frode Larsen.)
Samtidskunsten er for de få: en særlig forstandig elite, skriver Leif Osvold. Her fra Nasjonalmuseets siste utstilling for samtidskunst, «Jeg kaller det kunst». (Foto: Frode Larsen.)
Hvis tilskueren må ha bruksanvisning for å forstå budskapet, vil hun heller foretrekke å gå på kafé, skriver Leif Osvold.
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er Kunsthistoriker Leif Osvold skriver om samtidskunst.

Den ellers gode og skarpe mediekritiker Anki Gerhardsen skrev om samtidskunsten i Aftenposten i fjor. Hun mener at samfunnet skal være med på å støtte krevende kunst som mange sliter med å forstå, fordi vi trenger den for å utvikle oss som mennesker og samfunn. Her er Gerhardsen blendet av elitens egen retorikk. Den er både nedlatende og belærende, med forakt for vanlige folk med bare sunt vett.

Samtidskunsten teoretiseres. En kunstner har sagt at ønsket om å ødelegge det skjønne er drivkraften i den moderne kunsten. Samtidskunsten er ofte ikke interessert i å formidle til publikum. Den ønsker å ekskludere dem som ikke forstår den. Som en anmelder i Morgenbladet skrev i en anmeldelse av samtidskunst i 2005: «Ok, det er kanskje ikke det lettest tilgjengelige prosjektet eller det som frir sterkest til publikum for tiden. Og dette støter kanskje bort enkelte. Men so what? Det støter faktisk bort dem som uansett faktisk skal støtes bort.»

I dette ligger det implisitt at de som ikke forstår teoriene bak kunsten, er idioter. Men når vi har problemer med å forstå kunsten, kan den ha så mye på hjertet den vil. Hvis tilskueren må ha bruksanvisning for å forstå budskapet, vil hun heller foretrekke å gå på kafé. Resultatet er at kunstneren må skrike enda høyere. Til slutt er vi alle døve og blinde, eller vi orker ikke å se og høre.

Les også: Jeg skulle så gjerne ha fulgt modernistene, men begjæret rev meg bort

Annonse

Kunstbegrepet lagt dødt

Det påstås at provokasjon og nye uttrykk er nødvendig, og at sinte reaksjoner beviser at kunsten har oppnådd sitt mål. Det er kunstnerne selv som har funnet på dette primitive og geniale mottoet (alt etter som man ser det), og som har eiendomsretten til det. Anmelderne og intelligensiaen har slukt det rått. Men det blir altfor lettvint å unnslippe en viktig diskusjon med slike enfoldigheter. Uansett er det tøv. I et kunstmarked der slike lover gjelder, orker ikke folk å engasjere seg. I stedet distanserer vi oss.

Uansett hva vi sier, blir vi møtt med enten a) kunst skal provosere, eller b) dette forstår du ikke. Da vender vi «kunsten» ryggen, og dermed forstummer kritikken. Det nytter jo ikke å protestere likevel. Nihilisme og likegyldighet overtar.
Intelligensiaen applauderer den nye kunsten, og mediene favoriserer den. Det tragiske resultatet er at ingen utenfor denne kretsen bryr seg. Samtidskunsten er for de få: en særlig forstandig elite. Og det offentlige – både stat og kommuner – finansierer og applauderer noe de ikke forstår.

Det er dog folkets penger som brukes, men folkets ønsker, prioriteringer og behov er ignorert. Myndigheter og medier har latt seg lure av kunstnernes påstand om at det kun er dem som kan skille kunst fra ikke-kunst og godt fra dårlig. Den første distinksjonen er den viktigste, men blir ignorert. Det skyldes at bildende kunst i våre dager kan defineres slik: Enhver gjenstand, bearbeidet eller ikke, som er utstilt i et dertil egnet lokale. Dermed er kunstbegrepet lagt dødt.

Les også: Etterlyst: Kunsthistorikere i offentligheten

En nedlatende holdning

Når alt er kunst, er ingenting kunst. Kunsthistorikerne, med sin rike ballast fra studiet av klassisk kunst, har abdisert som rettledere i kaoset.

Å skille godt fra dårlig er en subjektiv øvelse. Kvalitetsbegrepet er avhengig av betrakterens ståsted og mange individuelle faktorer og følelser. Men å legge et slikt perspektiv på bedømmelsen blir møtt med hånlatter fra mange kunstnere i dag.

Det blir jo det samme som at det foraktede «smak og behag» hos allmuen skal avgjøre hva som er bra eller dårlig. Arrogante kunstnere hevder at kvalitet i bildekunsten er et objektivt begrep, og at det bare er de som kan avgjøre det. Denne nedlatende holdningen lever godt på statlig speed.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å avdekke ukulturene, og gir deg de ekte kulturnyhetene. Avisen leverer modig og nyskapende kulturjournalistikk.


Shabana Rehman
Multikunstner
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi at jeg som borger vil følge debattene rundt kulturfeltet, fra ytringsfrihet til støtteordninger. Som privatperson vil oppleve, se og høre om kultur, og vite hva som skjer.


Torbjørn Røe Isaksen
Tidl. Arbeidsminister (H)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar