Da det ble annonsert at Dronning Elizabeth II hadde dødd, var det enkelte briter som i liten grad brydde seg om nyheten. Det var sågar personer som uttrykte glede over hennes bortgang. Men for de fleste briter ble monarkens bortgang en manifestasjon av forholdet til monarkiet generelt og dronningen spesielt.
Og da med trykk på det sistnevnte.
For mange briter var Dronning Elizabeth II det nærmeste man kom et evighetssymbol. Tenk på følgende: Winston Churchill ble født i 1874 og deres nye statsminister Liz Truss i 1975. Mellom dem er det mer enn 100 år, og dronningen rakk å møte begge som statsminister. I så måte var hun et levende symbol på noe samlende. En som forente nasjonen, gjennom brexit og andre opprivende politiske konflikter. En trygg havn gjennom pandemi og polarisering.
Dronningens liv var også et testament til plikten, viljen til å være i tjeneste for det britiske folk, til tross for at hun aldri var født til å bli monark. Gjennom sitt liv og virke utstrålte hun verdier som tilbakeholdenhet, selvoppofrelse og tradisjon – hvilket står i kontrast til populærkulturens grenseløse individualisme og narsissisme.
Les også: Bør norske museer lytte til krav om å returnere kunst? Svaret er langt fra åpenbart
Ikke fullt så enkelt
Joda, Dronning Elizabeth II og kongefamilien hadde sine velkjente utfordringer, men dronningens tid på tronen forblir et glitrende argument for monarkiet som statsform. En institusjon som utstrålte alt som monarkistene mener er fordelene ved institusjonen.
Jeg er ikke uenig i den analysen, men ikke desto mindre vil jeg mene monarkiet er en anakronisme.
La meg forklare hvorfor.
Det første og mest åpenbare er den prinsipielle siden. Posisjoner, især statsoverhode-tittelen, bør ikke arves. Praksisen hvor noen er født til å bli konge eller dronning, er i strid med meritokratiet, en grunnleggende side ved de vestlige, liberale samfunn. Monarkiet er et eklatant eksempel på standssamfunnet, hvor formelle privilegier følger av hvem du fødes av. Dernest er det også en demokratisk svakhet, all den tid monarken er hevet over loven, og prinsipielt ikke kan holdes ansvarlig på samme måten som sine undersåtter (borgere).
Det kunne være fristende å slå noen billige poenger om Märtha Louise og sjamanen, men det ikke fullt så billige, og det mer generelle poenget, er at man får et mye større problem med å bytte ut uegnede monarker enn presidenter. Noe av «magien» med kongefamilien er at den ikke velges eller avsettes, men arves.
Det er et argument jeg møter ganske ofte fra monarkister (og de er tross alt i stort flertall): «Monarkiet fungerer fint, og hvis det skulle vise seg at vi får regenter som er uegnede, skifter vi dem bare ut.» Jovisst kan konger og dronninger abdisere, og har sågar gjort det. Eksempelvis da Kong Edward 8, onkelen til Dronning Elizabeth, abdiserte i 1936. Men jeg tror mange av dem som forfekter dette argumentet, undervurder utfordringene som faktisk følger med uegnede regenter.
Som i alle tilfeller er langt mer komplisert enn demokratiske alternativ.
Les også: Aftenpostens krigshissende kommentarer er grovt uansvarlige
Tenk på barna
Et annet argument mot monarkiet er den vanskelige spagaten mellom kravet til å bevare magien rundt kongefamilien versus det tilbakevendende kravet om «folkelighet». Disse kravene er vanskelig å forene, men fellesnevneren blir ofte et salig sammensurium av vulgært kjendisstoff.
Og det leder meg over på det siste og kanskje viktigste argumentet mot monarkiet: hensynet til barn som blir født inn i kongefamilien. Joda, det er åpenbart oppsider ved å være kongelige, og det er mulig å respektere privatlivet, men påstanden om at det er helt frivillig å velge hvorvidt man vil bli statsoverhode eller ikke, er tvilsom, all den tid det er forventet fra man er født.
Det er selvsagt ingen grunn til å overdrive problemene som følger av konstitusjonelle monarkier. De fleste europeiske monarkier fungerer godt, og vil antagelig fortsette å gjøre det så lenge persongalleriet er sånn rimelig oppegående. Imidlertid burde vi være bedre forberedt på at monarkene i fremtiden ikke opptrer like kongelige som Dronning Elizabeth II.
Det gjør vi best ved å avskaffe monarkiet.
