Uttrykket emokrati dukker stadig oftere opp i sosiale og tradisjonelle medier. Det foreligger ingen akademisk definisjon av begrepet, men kort sagt viser uttrykket til en offentlighet preget av følelser og spill på følelser.
Et eksempel er når Erling Braut Haaland hevder at påstandene om at hans nye klubbs (Manchester City) eiere bryter menneskerettighetene, er for drøye til å svare på. Rasjonelt gir det ingen mening å forkaste dokumenterbare påstander fordi de er drøye.
Det er derimot emosjonelt effektivt å spille på seernes vegringer mot å assosiere menneskerettighetsbrudd med ting de liker. Emokratiet er altså ikke en motsats til demokratiet, men en tilstand innad i demokratiet.
Ikke et spørsmål følelser eller fornuft
Det er viktig å understreke at problemet med den emokratiske tilstanden ikke er at den fører til at folk blir styrt av følelser. Følelser eller begjær spiller alltid en motiverende rolle når vi uttrykker meninger eller gjør hva som helst annet. Et menneske som kun motiveres av ren fornuft, er som et fartøy kun drevet fremover av GPS uten energi fra vind, strøm eller drivstoff. En umulighet med andre ord. Problemet med emokratiet er derfor ikke at følelser styrer, men at GPS-en er slått av og kartet glemt.
Spørsmålet blir da hvorfor man slår av fornuften og overlater styringen til ryggmargsreflekser. Dette er ikke et spørsmål som kan besvares ved hjelp av en enkel forklaring, da flere forhold enn det er plass til her spiller inn. For eksempel er det økonomiske presset fra gjeld og priser økende, noe som trolig gjør folk mer slitne, mens kulturklassen blir stadig mer prekarisert og må arbeide under korttidskontrakter. Dette gjør igjen at man får mindre overskudd til å vurdere og reflektere.
Les også: Subjekt mener: Regjeringen utgjør en trussel mot kvaliteten på norsk forskning
Skjematenkning skader dømmekraften
Denne mangelen på overskudd kan også forsterkes av overdrevet informasjonskonsum, som tar mer enn det gir. Det ser i alle fall ut til at flere har behov for klare rammer og faste båser å tolke informasjonen gjennom, med tanke på den stadig mer utbredte svart/hvitt-tenkningen. Man blir for overveldet til å se nyansene, for sliten til å undersøke.
Dette behovet for rask og forutsigbar behandling av informasjon kommer imidlertid ikke bare fra medieverdenen. Behovet underbygges også av byråkratiseringen, som gjør at man må føre alt mulig inn i fastlagte skjemaer. Når man etter hvert blir nødt til å følge det samme mønstret om og om igjen, setter det seg i kroppen slik at man handler på refleks – uten å tenke. Det mest ekstreme eksemplet på dette fenomenet er når man slår inn bankkoden, og ødelegger hele operasjonen om man kommer i skade for å tenke seg om.
Sånn sett er ikke det å handle på refleks etter fastlagt skjema et ubetinget onde. Problemet oppstår når man gjør dette hele tiden, slik at man får problemer med å forholde seg til det som ligger utenfor skjema. Når man for eksempel ikke greier å skille tilhengere av streng innvandringspolitikk fra blodrasister, eller når denne svart/hvitt-tenkningen gjør at man holder kjeft fordi man er redd for å slå inn feil kode.
Svart/hvitt-tekningen reduserer dermed dømmekraften til et redskap for å gjenkjenne symboler, som det skal reageres adekvat på. Så lenge det reageres adekvat er man imidlertid innenfor, og kan slippe igjennom med det meste av hysteri og overdrivelser. Veiing og nyanser har liten plass i emokratiet.
Les også: Når mediene vektlegger meninger fra eksperter høyere enn dokumentasjon, er vi på gal vei
Hva må gjøres?
Som vi har sett, henger emokratiet sammen med teknologiske, økonomiske og politiske forhold, som ligger utenfor den enkeltes rekkevidde å påvirke direkte. Det er dermed ikke sagt at individet ikke kan skjerme seg selv og kanskje folk rundt seg fra emokratiets verste sider. For strengt tatt er emokratiet et etisk anliggende, som har med hvordan man forholder seg til informasjon å gjøre. Hvordan man forholder seg til medievirkeligheten er kanskje vår tids viktigste etiske spørsmål. Så her kommer et par innspill og noen spørsmål.
For det første bør man trene evnen til å se nyanser og forskjeller, samtidig som man unngår meningsløst flisespikkeri. Dette vil gjøre at man ser verden klarere, og unngår den farlige svart/hvitt-tenkningen, som polariserer samfunnet.
For det andre bør man trene på å innta andre perspektiver. Dette vil ikke bare gjøre at man blir flinkere til å forstå andre mennesker, men også flinkere til å bryte skjematenkningen som sådan. Det viktigste er imidlertid at man blir flinkere til å forstå hvordan miljøet man henger i, og mediene man leser, spiller inn på ens oppfatninger. Med andre ord må man bli flinkere til å forstå hvordan ens oppfatninger og meninger produseres.
Hva gjør det at man leser de samme overskriftene dag ut og dag inn? Former man standpunktene sine for å være i tråd med vennekretsens meninger? Og ikke minst: Har man en sunn fordeling mellom tiden man bruker på å konsumere informasjon, og tiden man bruker på å behandle den?
