I år er det rundt 20 år siden pianisten og komponisten Leo Ornstein døde. Ingen vet med sikkerhet når han ble født, men man antar det var en gang mellom 1893-1895.
Ornstein var en kunstner med ekstraordinært talent, og en unik historie. På et tidspunkt var han en av de største pianovirtuosene i Amerika, og turnerte hyppig med sitt brede repertoar. Han ble kjent for sine sterke tolkninger av klassiske komponister, og stjernestatus ble raskt et faktum. Etter hvert skulle Ornstein også sjokkere publikum, og markere seg som en av de aller mest radikale ultra-modernistiske komponistene i landet, om ikke i verden.
Allerede fra barnsben av ble det tydelig at Ornstein hadde et stort musikalsk talent. Han vokste opp som russisk jøde i det som nå er Ukraina, og ble raskt sendt til konservatorier i Moskva og Kiev. Under pogromene i 1906 ble Ornsteinfamilien nødt til å flykte til USA, og det var her han skapte sin karriere som konsertpianist og komponist med veiledning fra den norske komponisten Bertha Feiring-Tapper.
På grensen til galskap
Grunnlaget for Ornsteins egne komposisjoner var ting han «hørte» i hodet, som kom til ham uten forklaring. Det var det musikalske instinktet som ledet veien i den kreative skapelsen. Han komponerte fra fantasien, og resiterte fra hukommelsen. Det er grunnen til at flere av verkene hans i dag er umulig å oppdrive – de ble aldri skrevet ned, og med tiden glemt eller forkastet.
Da han som ung mann skrev et av sine mest brutale og grensesprengende stykker, «Wild Men’s Dance», trodde Ornstein først at han hadde blitt sinnssyk. Det er også her han, som en av de første, begynner sin utstrakte bruk av kvasse toneclustere på pianoet, i tillegg til et stort fokus på dissonerende klanger og melodier. Alt kombinert med hardtslående, voldsomme rytmer. Potensiell galskap til tross oppfordret Bertha Feiring-Tapper ham imidlertid til å fortsette utforskningen, og snart var Ornstein nærmest symbolet på amerikansk avantgardemusikk. Han hadde enorm innflytelse på sine samtidige kollegaer, blant andre Henry Cowell og bevegelsen rundt ham.
Publikum, som var vant til å høre Ornstein spille Bach, Grieg og Chopin, ble tatt på sengen av denne forvandlingen, og hans to første konserter med eget materiale endte i et voldsomt spetakkel. Aviskommentatorer og kritikere delte seg på hver ende av skalaen. Dette var enten det verste man hadde hørt, eller endelig noe genuint genialt som fikk selv Schönberg til å låte «tamt».
I salen ble det tumulter. Publikum skrek og bar seg, ting ble kastet på scenen og ståket var så kraftig at det overdøvde pianoet totalt. Til tross for statusen som et sort får spilte Ornstein konsekvent for fullstappede saler mellom 1915 til de tidlige tyveårene. Etter dette skulle dog alt forandre seg. Ornstein ble utbrent og lei av livet som konsertpianist.
Nye impulser
På høyden av sitt modernistiske gjennombrudd skrev Ornstein samtidig tonal musikk. Det kunne eksempelvis være små lyriske komposisjoner i romantisk stil. De var fundert i barndomsminner fra Russland, og hadde et helt annet preg enn det han var kjent for i avantgardemiljøet. Ornstein sa selv at den «abstrakte musikken», som han kalte den, tok ham til en grense. Å krysse denne ville innebære totalt kaos, hvilket ledet ham til å ta et steg tilbake for å utvikle stilen i nok en ny retning.
Stilforandringen gikk ikke upåaktet hen blant den kunstneriske eliten. Ornstein ble sett på som en forræder mot avantgardebevegelsen. På denne tiden trakk han seg også bort det heseblesende livet som konsertpianist, og begge disse faktorene kan være med på å forklare hvorfor han etter hvert ble glemt.
Les også: Kanskje er «brun støy» løsningen på alle dine problemer
Stille, men ikke taus
Tiden etter kometkarrieren var relativt stille. Ornstein underviste ved et universitetet i Philadelphia og etablerte på trettitallet sin egen musikkskole, Ornstein School of Music, sammen med sin kone Pauline Mallet-Prevóst. Ved denne skolen fikk legender som John Coltrane sin utdannelse.
Da Ornstein og Prevóst pensjonerte seg, forsvant de ut av den kollektive bevisstheten. Sammen levde de et tilnærmet isolert liv fra omverdenen i flere tiår, helt til musikologen Vivian Perlis gjenoppdaget Ornstein på 70-tallet. Dette satte den aldrende komponisten inn i et nytt gir. I denne fasen smelter han både «galskapen», kaoset, de romantiske melodiene og de nostalgiske barndomsminnene sammen i et forent uttrykk, hvor tonalitet og atonalitet glir sømløst inn i hverandre.
På nittitallet komponerte han sin siste pianosonate, og en stund holdt han rekorden for verdens eldste publiserte komponist. Leo Ornstein døde i 2002 i en alder av noe mellom 106 til 109 år, etter å ha spilt piano i 100 år.
Siden Ornstein hadde et avslappet forhold til å bli glemt, er vi heldige som har musikere til å bære arven videre. Pianistene Sarah Cahill og Arsentiy Kharitonov har gjort en formidabel jobb i så måte.
Måtte trenden fortsette i hundre år til!
Les også: Kunst i albumformat
