Når man, som undertegnede har gjort, har brukt noe tid på å lese kriminalreportasjer, får man det inntrykk at kriminaljournalistikkens fremste oppgave har vært å disiplinere folk, ikke utøve noen form for sannhetsproduksjon. Som når en politikvinne melder i et intervju med Levangeravisa under det verste incesthysteriet på 1990-tallet at man har en tidobling av sedelighetssaker de senere årene, og at det som er mest skremmende i sånne saker er at så mange ikke blir dømt. Og journalisten stiller ikke ett kritisk spørsmål (Levangeravisa 10. oktober 1991)
Ettertiden har vist at for mange ble dømt. Slik har det vært siden mellomkrigstiden. I reportasjene som følger de berømte lensmannedrapene i Ådal i 1926, både dømmer og frikjenner pressen «forbrytere» på løpende bånd. Mediene unnså seg altså ikke den gang for å ta rollen som den tredje statsmakt. Det tok Dagbladetmedarbeider og senere sjefredaktør i Dagsavisen, Steinar Hansson, på seg å snakke om i Norsk Redaktørforening i 1997, etter at Norsk Film AS nektet å vise filmen «To mistenkelige personer» for Redaktørforeningen, av hensyn til en avdød drapsmanns etterkommere.
Behandlingen av lensmannssaken i pressen den gang speilet i for stort monn påtalemaktens forestillinger, og man holdt lite igjen på navngiving og skyldplassering i pressen, uten sideblikk på uskyldspresumsjonen. «En sinnssyk gutts grufulle ugjerning i går natt», skrev Nidaros over hele førstesiden 31. mars 1932, lenge før det foreligger noen sakkyndigevurdering eller dom i saken. Media har altså mindre enn et døgn etter tragedien på Flåtten gård i Verdal både hendelsesforløpet og motivene klare. Sogneprest Karsten Flekstad går derfor 7. april 1932 i Nordtrøndelag og Nordenfjeldske Tidende hardt i rette med de som boltrer seg i diagnoser og motiver etter branntragedien: «Allerede straks blev denne forferdelige handling betraktet som et sinnssykedrama.» Men han blir ikke hørt. Dreieboken er alt skrevet og rollene er tildelt.
Har pressen blitt bedre med årene?
Massiv motstand mot granskning
Vel, da gårdbruker Olav Fjeld ble drept i 1990, sto det å lese i store rubrikker om den senere tiltalte og dømte Åge Vidar Fjell at han, «Drepte med kaldt blod» (Dagbladet 19. februar 1990). Gjenopptakelseskommisjonen skriver da også at forhåndsdømmingen av den psykiske utviklingshemmede Åge Vidar Fjell var massiv i pressen. I saken står det at «Forhåndsdømmingen fortsatte ved at politiet unnlot å gjøre forhørsrett, forsvarer og dømmende rett kjent med dokumenter som indikerer andre gjerningsmenn enn Åge Vidar Fjell». Fjell får senere medhold i at han aldri skulle vært dømt i 1990.
Som Åge Vidar Fjell var også Eivind Larsen sjanseløs etter massetragedien på Flåtten gård i 1932. Media kjører på med den ene sjokkreportasjen etter den andre om skyld og psykisk sykdom. Resultatet ble da også som pressen så for seg, at Eivind Larsen blir dømt på bygda, og siktet for massedrap på egen familie, kjent utilregnelig og anbragt på kriminalasyl. Han døde kort tid etter, til tross for at det ikke fantes et eneste tekniske spor som kunne knytte ham til «drapene». Jeg har som frilansjournalist forsøkt å kaste lys over alternative forklaringer på tragedien på Flåtten gård, men motstanden har vært massiv i lokalhistorikermiljøet og hos lokalavisene, til tross for at jeg fikk gjennomslag hos medisinsk-etisk komite om å granske saken, men da i hovedsak under problemstillinger som omhandler hvordan utilregnelighetskjennelser kan svekke rettssikkerheten hos den «dømte».
Journalister, men også dommere, har lite trening på bevisspørsmål som involverer sannsynlighetsregning og statistikk og vitnepsykologi, i den grad det er tema i opplæringen. Selv kostet jeg på meg et års fordypning i kognitiv psykologi ved profesjonsstudiet i psykologi ved NTNU for å bedre forstå det som skjedde under Flåtten-tragedien.
Les også: – NRK har et forklaringsproblem
Baneheia-saken: et nyere eksempel
I Baneheia-saken ble det i pressen i liten grad satt spørsmålstegn ved påtalemaktens fastholdelse av at restene etter det omstridte DNA-et som skulle stamme fra sæd, var tilstrekkelig nok til å fastslå at det var to gjerningsmenn til stede da drapene i Baneheia ble begått. DNA-et fra åstedet som ble brukt til å knytte Viggo Kristiansen til drapene i Baneheia, kunne i beste fall tilhøre 54,6 prosent av den mannlige befolkningen. La oss da si at det er 700.000 voksne, norske menn i den gruppen. Da har sannsynligheten for at det er Viggo Kristiansen som har begått udåden, falt til 1/700.000-del, altså kan det regnes som et utelukkelsesbevis, og ikke et inklusjonskriterium.
Politi og presse er i en viss grad avhengig av hverandre. Pressen for å ha saker å servere som kan holde opp lesertallene og gjøre aksjonærene fornøyde, politiet fordi de behøver en kanal ut til offentligheten, og for å legitimere sin tilstedeværælse. I sin hovedoppgave i kriminologi fra 2002 skriver Siv Thomassen at: «For å kunne opprettholde kontrollen over kriminalitsfeltet … må politiet godta pressens overtramp under politiets drapsetterforskninger. Å utestenge pressen vil medføre at politiet selv blir utestengt fra nyhetsbildet og dermed fratas muligheten til å representere seg selv og rettferdiggjøre sin tilstedeværelse.»
Pressefolk er derfor gjerne autoritetstro, og stiller sjelden kritiske spørsmål til politi, dommere og professorer, de opptrer oftere som rene mikrofonstativ til ekspertene, for eksempel sakkyndige i rettssaker. I Thomas Quick-saken gikk det da også åt skogen i dobbel forstand da VG slo opp at en professor hadde funnet benrester etter et barn på den savnede Therese Johannessens alder. Nærmere granskning viste at det dreide seg om trefliser. At sakkyndige, politi og dommere av og til tyr til eklere tolkninger av bevisene i en straffesak, betyr ikke at de gjør det av vond vilje.
Det er helt menneskelig å gi etter for intuisjonens søken etter mening i et puslespill. Forskning viser at også dommere er sårbare for intuitive heuristikker. Magnussen og Teigen viser i en artikkel i Lov og Rett at: «Kognitive slagsider og snarveier i vurdering av bevis» er et uttrykk for den måten vårt kognitive apparat løser problemstillinger på mest økonomiske måte. Det er vel og bra i dagliglivet, men ikke fullt så bra i straffesaker der det står om å berøve et menneske friheten.
Vi som er journalister kan derfor ha som privat «Vær Varsom»-regel den berømt maksime i internasjonal strafferett som kalles Blackstone’s ratio, oppkalt etter den britiske juristen William Blackstone, om at: «Det er bedre at ti skyldige går fri, enn at en uskyldig lider!»
Les også: Reagerer på bruk av kontroversielle kilder: – Vanvittig at ikke statskanalen opplyser om det
