Nasjonalgalleriet i Universitetsgata 13 har siden 1882 vært en sentral del av den norske nasjonalbyggingen. Den arven vi har fått, har vi også ansvar for å ta vare på for kommende generasjoner.
Til tross for at Nasjonalgalleriet stengte sine dører 13. januar 2019, er det fortsatt uvisst hva bygget skal inneholde i fremtiden. Sparebankstiftelsen DNB har kommet med et tilbud på hele 150 millioner for å pusse opp bygget og skape en løsning for fortsatt museumsvirksomhet sammen med den norske stat.
Kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen har dessverre ikke kommet med et svar til stiftelsen. Tilbudet deres om å ivareta vår felles kulturarv i et nasjonalt viktig bygg går ut ved nyttår. Det kan godt tenkes at det er en vanskelig budsjettnøtt i et år hvor staten ikke kan støtte like mye som ønsket. Men her bør man tenkes seg nøye om før man avslår.
Verdensarv fortjener er et permanent hjem
I det gamle Line-huset på det nedlagte smelteverket i Odda vises fotografier fra Knud Knudsen. Det er kunstopplevelser av isbreer som for lengst har smeltet til det ugjenkjennelige siden fotografen foreviget dem på 1800-tallet.
Det har på ingen måte vært pusset opp for mange millioner, men leverer i dag kunst- og kulturhistorie til innbyggere i Hardanger og turister som tar turen innom. Det er et bilde på et Norge som engang fantes, og som våre nasjonale skalder og kunstnere har tatt vare på.
Det gamle Nasjonalgalleriet kan bli et nasjonalt museum for den norske fotografikunsten. Da vil det ærverdige, gamle bygget bli et bilde på broen mellom vår fortid og veien mot en fremtid hvor ulike bilder av Norge spiller hverandre bedre.
Det norske samfunn har fire dokumenter som er en del av Unescos verdensarvliste. Henrik Ibsens originale manuskript av «Et dukkehjem» har funnet sitt hjem på Nationaltheatret. Dagbøkene til Amundsen og Nansen har funnet sitt hjem på Fram-museet. Likeså har Kon-Tiki-biblioteket funnet sitt sted på museet ved samme navn. Fotografiene fra Sophus Tromholt har ikke fått en permanent utstilling, men holdes i arkivene til Universitetet i Bergen.
Hva med å gi dem et permanent hjem, sammen med resten av landets fotokulturarv?
Norsk fotokunst er undervurdert
Den danske fotografen Sophus Tromholt var den første til å fotografere nordlys. Hans bilder av norske urfolk gir samiske familier muligheten til å se sine egne formødre og forfedre inn i øynene. Det ville de ellers trolig ikke hatt. I tillegg har fotografiene fra Tromholt gitt oss et innblikk i det Nord-Norge som forsvant grunnet andre verdenskrig.
Det samiske folk kalte fotograf Tromholt for «Násteolmmái» – stjernemannen på bokmål. Hans fotografer viser et levende samisk samfunn og kultur som dessverre ble utsatt for mangeårig forfeilet og grusom fornorskningspolitikk.
Det er nok å se inn i øynene til Johannes Mathiesen Hætta for å se hvilken stolthet og livserfaring som den aldrende mannen må ha hatt, da han ble fotografert i 1882-1883. Det er en del av norsk historie, ærlig dokumentert av fotografiet som sannhetsvitne.
Den norske fotokunsten er nok en undervurdert skatt i vår nasjonale felleshistorie. Den viser vei til steder vi kjenner, tilbake til tider vi nå kun kan drømme oss til. Det er et ærlig bilde på hardt arbeid, lykkelige stunder og levd liv. Det er en reise tilbake i tid som viser oss hvordan det engang var. Det er et fanget øyeblikk i tiden.
Det gamle Nasjonalgalleriet var i mange år vår fremste utstillingsvindu for den norske billedkunst. Det ærlige, uredigerte bilde av vår felles fortid finner vi istedenfor fra fotografiet. I Norge er vi heldige ettersom vår nære historie er godt dokumentert. Dette må vi dyrke videre og vise frem til folket.
Les også: 365 dager med Trettebergstuen: Dette er kulturlivets dom over kulturministeren
Verdien av å bevare fortiden
En av fordelene for regjeringen med gå i retning et nasjonalt fotomuseum er at bygget ikke vil kreve de samme midlene til oppussing. Det er ikke de samme kravene til å bevare utstilte fotografier som det er for malerier. Klarer man det i et nedlagt smelteverk, kan det umulig være særlig vanskelig å få det til i Nasjonalgalleribygget i Universitetsgata.
Fotografiene fra Knud Knudsen som dokumenterte omtrent hele Norge fra midten av 1800-tallet til starten av 1900-tallet, gir oss et bilde på et Norge uten industri, med færre folk og veier, med hest og kjerre. Han tok bilder av kjendiser som Ole Bull og Edvard Grieg, men også av ukjente koner i bunad. Det finnes bilder av norsk natur urørt av anleggsmaskiner eller fabrikker, lokalsamfunn og større byer lenge før bilen var funnet opp, samt av bondeliv landet rundt. Fotografier kan gi oss innsikt i de mange forandringer et samfunn har gjennomgått.
Fortidens Norge kan også gi oss ideer til fremtidens Norge. Bilder av Trondheim, Bergen, Kristiansand eller Nord-Norge gir oss viktig innsikt i livet til dem som har levd før oss.
Det betyr noe hvordan vi forvalter vår nasjonale historie. Hvilke verdier vi bryr oss om og bevarer. Vi bærer historien med oss, og vi burde ikke være for små til å vise den frem for de som skal bære den i fremtiden. I tillegg kan rynker, smil og triste øyne gi oss innsikt i hva vi bør gjøre for å bedre dagens Norge. Et bilde av fortiden er også et bilde av oss.
Les også: Det nye Nasjonalmuseet: På innsiden er alt fantastisk
