Generasjonen født fra midten av 1990-tallet har flere navn. I faglitteraturen blir den ofte kalt Generasjon Z. I sommer skrev jeg en tekst om denne generasjonen. Teksten tok utgangspunkt i en undersøkelse, som blant annet viser at unge tilhørende generasjon Z dobbelt så ofte føler på håpløshet og depresjon, og er tre ganger så utsatt for selvskading.
Undersøkelsen er amerikansk, men også i Norge ser vi lignende tendenser. I sommer kunne NRK fortelle at 40 prosent av jentene i en norsk kommune hadde tenkt på å ta sitt eget liv. Flere hadde også skadet seg selv med vilje, og noen hadde forsøkt å begå selvmord.
De tre usannhetene
Psykologen Jonathan Haidt skriver om den samme generasjonen i boken The Coddling of the American Mind. Haidt beskriver hvordan fenomenet med såkalte «trigger warnings», «safe spaces» og «deplatforming» på universitetene skyldes tre store usannheter som har blitt dominerende blant de unge på universitetene: «Det som ikke dreper deg, gjør deg svakere.» «Stol alltid på følelsene dine.» Og: «Livet er en kamp mellom gode og onde mennesker.»
Disse tre påstandene er åpenbart ikke riktige. De står alle i direkte motstridning til moderne psykologi og visdom fra både vår egen og andre eldre kulturer. Likevel tror altså unge amerikanere på disse usannhetene.
Hvor utbredt «trigger warnings», «safe spaces» og «deplatforming» er i Norge, er ikke lett å svare på. Men eksempler som den såkalte «tyskervitssaken» ved Universitetet i Bergen og oppropet ved Kunsthøyskolen i Oslo viser at fenomenet også finnes her til lands.
Dagens unge fremstår med andre ord som både skjøre og lettkrenkede. Hva kan være grunnen til det? Generasjonen har vokst opp med internett og aldri hatt et voksenliv uten smarttelefon. Dette er nok en viktig årsak, noe blant andre psykolog og forfatter Jean Marie Twenge har beskrevet.
Men kan også noe av svaret ligge i en mindre liberal lekekultur?
Les også: En som ikke er sykelig overvektig, i rollen som tjukkas? Sånt blir det bråk av
Løsningen på problemet
Norsk forskning viser at den frie leken i uteområder blir stadig mer sjelden. Andelen som leker/oppholder seg utendørs utenom skoletid/skolefritidsordning uten at voksne er med, har sunket fra 52 prosent til 36 prosent mellom 2005 og 2013/2014.
Annen norsk forskning har sett på utviklingen i lekekulturen mellom generasjoner. Leken blir husket som «farligere» blant de eldre generasjonene. En gjenganger i den yngste generasjonen som forskningen ser på, er at det ble forbudt med eksempelvis snøballkrig, kongen på haugen og lekeslåssing.
Det har med andre ord vært en markant nedgang i barns frilek over lang tid. Fageksperter setter dette i sammenheng med at dagens unge generasjon fremstår som mindre robust, samt at stadig flere sliter psykisk. Hvis barn hele tiden blir fortalt hva de skal gjøre, kan de miste nysgjerrigheten til selv å oppdage og forstå.
Lek som barn og unge initierer og bestemmer selv, er viktig for å lære selvkontroll, forhandling, tilpasning, regulering av følelser og å ta en posisjon i det sosiale samspillet. En mindre liberal, mer overbeskyttet lekekultur skyldes blant annet økt institusjonalisering av barndommen og mer beskyttende foreldre. Det er åpenbart godt ment. Men en mulig konsekvens er at unge blir mer selvsentrerte, bortskjemte og lette å krenke. Da er veien kort til å bli ulykkelige av å bli utfordret utenfor sin egen lille boble.
Tapet av den ukontrollerte leken, den hvor en voksen ikke er til stede, er et tap for ungdommen. Til og med når de blir voksne og begynner på universitetet, blir det lett å forvente at det er en voksen å vende seg til ved en eventuell konflikt. Dette fører til mindre selvstendighet.
Noe av medisinen mot skjøre og lettkrenkede unge kan rett og slett være å slippe leken fri. Unge må ikke være under konstant overvåking fra en voksen mens de leker. De bør tvert imot lære å finne ut av konflikt og uenighet på egen hånd.
De skal tross alt styre verden en dag.
Les også: Tiktok-trenden «manifestering» er narsissisme forkledd som åndelighet
