Etter valget i Sverige, som gjorde Sverigedemokraterna (SD) til det største partiet på borgerlig side, råder Bjørgulv Braanen i Klassekampen venstresiden til å være litt mindre opptatt av SDs historiske røtter. I stedet bør venstresiden reflektere over at høyrepopulistiske partier flere steder i Europa vinner oppslutning, fordi de svarer på store velgergruppers behov for trygghet og sikkerhet.
Ungdomsgjenger som sloss, skyter og stikker hverandre med kniv finnes både i Norge og Sverige, selv om volden er hardere og mer utbredt i Sverige. I straffesaker der tiltalte er under 18 år, viser en gjennomgang fra Oslo Tingrett at det er særlig to lovbrudd som skiller seg ut:
1. Ran begått av flere gutter med minoritetsbakgrunn mot en eller to etnisk norske gutter. Disse ranene skjer gjerne i områder rundt offentlig transport, som t-banestasjoner, etter klokken 18. Noen ganger blir kniv eller machete tatt i bruk.
2. Vold og hevnhandlinger begått mellom jevnaldrende gutter med minoritetsbakgrunn. Disse finner ofte sted i guttenes nærområde. Ofte blir kniv eller machete tatt i bruk.
Det er i all hovedsak gutter med minoritetsbakgrunn som står for den voldsutøvelsen som skaper frykt og utrygghet. Volden påvirker livskvaliteten til flere enn dem som er direkte berørte. Den fører til at folk endrer atferd, legger om reiseruter og unngår å oppsøke steder de ellers ville besøkt.
Sylo Taraku i Tankesmien Agenda har skrevet mye om ungdomskriminalitet og gjengvold. Han anbefaler å bekjempe problemene med en strategi som forfølger to spor, og bruke både pisk og gulrot. For det første må staten gjenvinne sitt voldsmonopol i de områdene og nabolagene der gjengene herjer. Til det trengs mer politi og mer effektiv bruk av strafferetten, slik at domfellelser kan skje raskere. For det andre må utenforskap motvirkes ved økt satsing på sosiale tjenester overfor fattige familier og integreringstiltak overfor sårbare ungdommer.
Ikke bare økonomiske motiver
Som utviklingsøkonomen og sosialdemokraten Paul Collier peker på i boken «Exodus: How Migration is Changing our World» (2013), lar det seg vanskelig gjøre å forene tre ting samtidig. For det første: et samfunn med mye kulturell variasjon, med diasporaer som bare langsomt vil bli absorbert i majoritetskulturen. For det andre: en stor innvandring fra opprinnelseslandene til disse diasporaene. Og for det tredje: en generøs velferdsstat med høy grad av tillit og vilje til omfordeling.
Venstresiden kvier seg for å innrømme at det eksisterer dype kulturforskjeller mellom moderne rettssamfunn og førmoderne klansamfunn, hvis normer og skikker enkelte innvandrergrupper bringer med seg. Og det oppfattes som splittende og stigmatiserende å peke på at noe av ungdomskriminaliteten kan ha en kulturell forklaring. Venstresidens standardforklaring på hvorfor minoritetsungdommer står bak gatevold og gjengkriminalitet er sosioøkonomiske faktorer som skolefrafall, arbeidsløshet, trangboddhet og relativ fattigdom, i kombinasjon med opplevd diskriminering. Kriminaliteten er primært drevet av et ønske om å skaffe seg «snabba cash».
Samtidig peker flere politifolk i Norge og i Sverige på at volden ikke alltid er knyttet til alvorlige konflikter mellom kriminelle gjenger om narkotikasalg og våpenhandel. Volden ser ut til å være drevet av status og prestisje, der den minste lille forurettelse og krenkelse kan lede til potensielt dødelig vold.
Forskjellige definisjoner av styrke
De unge voldsforbryterne har et tenkesett og en atferdskodeks som er utbredt i klan- og æreskulturer. I slike kulturer, der en sterk stat med voldsmonopol er fraværende, må klanen markere sin autoritet ved at dens mannlige medlemmer tydelig viser at de besitter privat voldskapital. Brutalitet og brøling danner ytterpunktene på et maskulint atferdsspekter, som gjør voldskapitalen troverdig. Samtidig er de uttrykkene volden får på gater og torg i vestlige innvandringsland, sterkt påvirket av amerikansk populærkulturer som gangster-rap og gangster- og mafiafilmer, slik Ghulam Abbas, tidligere leder av B-gjengen, forteller i boken «Gudfaren» (2022).
Hvorfor er så mange på venstresiden uvillige til å undersøke nærmere om ikke mange gutter med minoritetsbakgrunn er ofre for sin egen primærsosialisering, der også fysisk avstraffelse inngår i barneoppdragelse? I mange miljøer rammes ikke bare jenter av sosial kontroll. Også gutter er utsatt for et kulturelt press om å leve opp til atferdsforventninger om å være truende, harde og aggressive, noe som kan bringe dem i konflikt med autoriteter og på kant med loven.
For å fullt ut å forstå den antisosiale dominansatferden som dyrkes frem blant noen minoritetsgutter gjennom gjengdannelser i urbane subkulturer, er det viktig å trekke inn slik primærsosialisering. Den alternative og opposisjonelle gjengkulturen forsterker i en viss forstand det ved oppdragelsen som er skjevt og dysfunksjonelt, hvis vi sammenligner med den individualistiske kulturen i de skandinaviske velferdssamfunnene. I den sistnevnte gjelder det nettopp å lære seg å tøyle sinne, hevnlyst og aggresjon. Det som her er å vise styrke, er i klan- og æreskulturer et tegn på svakhet, en invitasjon til å bli herset med av andre.
Hvorfor reagerer ikke venstresiden skarpere på ungdomskriminalitet og gjengvold, som blir begått av minoritetsgutter med en ikke-vestlig og ofte muslimsk familiebakgrunn? Skyldes tilbakeholdenheten bare omsorgsetiske hensyn til at mange av de involverte er mindreårige? Eller er det også andre hensyn som forhindrer en klar tale om at klan- og æreskulturer ikke lar seg forene med majoritetskulturen? Er talspersoner for venstresiden med makt og myndighet i for eksempel Oslo redde for at å bli beskyldt for (kultur)rasisme, hvis man stempler sider ved minoritetens kultur som ikke forenlig med moderne, liberale verdier?
Les også: Tiden for berøringsangst er forbi. Nå må Norge legge press på Iran
På tide å snakke om kultur
Venstresidens ryggmargsrefleks er å ikke kritisere andre kulturer, men derimot rette skytset mot dens egen kultur for å undertrykke de fremmede. Når venstresiden ikke greier å utfordre det eierskapet høyrepopulistiske partier har over debatten om gjengvold og overfallsran begått av minoritetsungdommer, skyldes det en ideologisk motivert uvilje mot å betrakte verden utenfor Europa som noe annet enn et offer for vestens utbytting og overgrep.
I sin kritikk av kolonialisme og kapitalisme overser venstresiden at mange av våre nye landsmenn har brakt med seg kulturer, som har sin egen selvstendige historie og som i stor grad har forblitt upåvirket av vestlig modernitet.
I debatten om gjengvold og overfallsran råder Bjørgulv Braanen venstresiden til å være mindre opptatt av de historiske røttene til Sverigedemokraterna og andre høyrepopulistiske partier i fascisme og nynazisme.
Mitt råd er at venstresiden i tillegg bør reflektere over om ikke dens egen ideologiske arv gjør at den ikke makter å sette ord på at den kriminaliteten det her er snakk om også har en kulturell komponent.
