I Subjekt 4. november anbefaler Halima El Abassi at vi forbyr hijab i barneskolen. Hun skriver at unge jenter må få være i fred, og at hijaben ofte påtvinges unge jenter, som uansett ikke er i stand til å velge selv ennå. Barn må få være barn, skriver El Abassi. Derfor vil hun at religiøse spørsmål som barna ikke kan besvare, ikke skal stilles. Barna skal besvare slike spørsmål når de blir eldre.
Dette overlapper med en annen debatt, nemlig debatten om omskjæring. Noen mener at guttebarn ikke kan omskjæres, og at det eventuelt er en avgjørelse de selv må ta når de blir voksne. Igjen er ideen at de unge må velge selv, og at foreldre ikke kan gjøre slike valg på barnas vegne.
Men er dette riktig? Om barna ikke velger, så velger staten for barna og familiene. Om muslimske og jødiske guttebarn ikke omskjæres, så velger staten at de skal holdes utenfor trossamfunnene inntil de er «gamle nok», hva enn det betyr. Men da bryter vi trosfriheten til norske jøder og muslimer. På samme vis som at vi truer trosfriheten til de mange norske muslimene som ønsker å bruke hijab, om vi for eksempel forbyr det for barn.
Kampen mot religion
Den norske stat har hovedrollen i dette spillet. For den norske staten er liberal og sekulær. Og den sekulariserer samfunnet vårt gjennom å begrense religionens rolle i samfunnet. Dette skjer med små skritt. De troende og trossamfunnenes frihet begrenses sakte, men sikkert. Dette skjer i «frihetens» navn, for både muslimer, kristne, jøder, hinduer og medlemmer av andre religioner.
Det skjer på ulike måter. Man kan for eksempel ikke vise religiøse symboler om man arbeider i politiet. Det begrenser trosfriheten til de som av ulike grunner ikke kan eller vil fjerne sine religiøse symboler. Hijaben og turbanen er typiske eksempler.
På samme vis er forbudet mot konverteringsterapi et forbud mot troendes refleksjoner om egen seksualitet. Tidligere kunne for eksempel homofile muslimer eller kristne, om de ønsket det, snakke med andre medlemmer av trossamfunnet for å «bryte» med sin egen seksualitet. Det blir noe paradoksalt at en homofil kristen eller muslim ikke har rett til å snakke om å «endre» sin seksualitet, samtidig som den norske stat lemlester fysisk friske gutter og jenter som ønsker å endre sitt kjønn.
Det er enkelt å se at tiltaket først og fremst er rettet mot trossamfunnene. Staten har rett til å diskutere endringer i individets kjønn og dermed også seksualitet. Men trossamfunnene har ikke denne retten – de skal tie. Dette er et grovt angrep på trosfriheten, hvor den liberale staten avgjør hvem som kan, og hvordan man kan, diskutere disse spørsmålene.
Videre ønsker staten også å ta fra Jehovas vitner statusen som trossamfunn – fordi staten misliker eksklusjonspraksisen til menigheten. Men om et fellesskap ikke kan bestemme hvem som får være medlemmer og hvem som ikke får lov, er det ikke lenger et selvstendig fellesskap. Da er trossamfunnet underlagt statens herredømme.
Les også: Reagerer på spill der transkritikere skytes: – Viser hvor lite kvinners sikkerhet betyr
Statsmakt versus de troendes frihet
Hvorfor skal den norske staten bestemme hva religiøse kan snakke om, hva slags symboler de bruker, eller hva slags kriterier trossamfunn legger til grunn for inkludering og ekskludering? Dette skjer for å tilrettelegge for en spesifikk type «frihet».
Staten produserer den liberale, sekulære friheten. For å sørge for at alle får muligheten til å leve sekulære liv, ønsker staten å begrense befolkningens trosfrihet – folkets rett til å praktisere religion. Den norske staten avgjør hva slags frihet som er gyldig, og hva slags frihet som er ugyldig. For å beskytte sin «riktige» frihet, begrenser altså staten innbyggernes valgfrihet. Vi skal være frie, men kun på den måten staten verdsetter.
Dermed blir staten stadig mer inngripende. Men har staten virkelig rett til å gripe så brutalt inn i trosspørsmål? Det må være opp til de enkelte muslimske, kristne og andre familier å oppdra sine barn. En stat som blander seg dypt inn i familieaffærer, og for eksempel bestemmer om hijab, kors og andre religiøse symboler er lovlige eller ei, beveger seg dypt inn i autoritarismens farvann.
Å ikke velge hijaben er også et valg, et valg staten har tatt på barnas vegne. Skal staten velge vår religiøse tilhørighet, inntil vi er «gamle nok» til å velge selv?
Les også: Hold Durek Verrett unna norske elever
