Thea-Caroline Zwahlen, leder I SNU – Seksualpolitisk nettverk for ungdom, reagerer på at Olivia på Egertorget har en veggpryd som er «heteronormativ» og reproduserer «kroppsfikserte kjønnsstereotypier». Dette hevder hun at «ikke lenger hører hjemme i dagens samfunn». Med en rekke begreper fra skeiv teori kritiserer hun to bilder – som virker nokså uskyldige for alle som ikke omfavner skeiv teori og annen radikal postmoderne filosofi.
Slike uttalelser er ikke bare forvirrende for mange. Selve innlegget lukter autoritært. Som Pål-Henrik Hagen har skrevet: «avstanden fra det å akseptere et unntak til å gjøre unntaket normativt kan være kortere enn man tror». I Zwahlens tekst er det som tidligere var «normalt», det såkalte «heteronormative», et problem i seg selv.
Det antydes altså at kunst må stå i opposisjon til dette skumle «heteronormative» for å være «legitim». I et pluralistisk samfunn må det da være plass til også «heteronormative» bilder. Å hevde noe annet er, uavhengig av ens intensjoner, en farlig sti.
Kunsten skal visst følge en viss politisk retning. I andre regimer har kunst som ikke følger politisk korrekthet, blitt slått ned på. Vi kjenner Stalins «sosialistiske realisme». All kunst som ikke ble klassifisert som sådan, var forbudt. Er det klokt av Zwahlen å stå på en slik kunstpolitisk linje – hvor kunst er utdatert og må fjernes om den ikke passer til hennes ideologi?
Seksualisering, et problem?
Det må bemerkes at teksten også tar for seg noe viktig. Zwahlen problematiserer seksualiseringen av samfunnet. Det handler ikke utelukkende om kulturkrig og hennes misnøye med det «heteronormative», selv om det stjeler oppmerksomheten. Zwahlen kritiserer at sex tross alt selger – og det selger godt.
Slik bringer Zwahlen viktige problemer til publikum. Selv i kontekster man ikke forventer seksualisering, som på et toalett på en familierestaurant, forekommer dette. Det preger hele samfunnet, fra filmer til massemedier og reklame. Dette er altså en viktig samtale.
Men det er kanskje tvilsomt om lederen av Seksualpolitisk nettverk for ungdom – som skriver i sin politiske plattform at de «arbeider for at alle barn og unge skal få en helhetlig, kvalitetssikret seksualitetsundervisning fra barnehagen og ut videregående skole» – er rett person til å føre en slik debatt? For SNU og lignende organisasjoner seksualiserer jo samfunnet – de seksualiserer selv barnehagene. Det er nok mer problematisk enn et bilde på toalettet.
Vårt samfunn har blitt altfor seksualisert. Vi bør diskutere retningen vi går i – især siden seksualiseringen ikke lenger kjenner noen grenser. Selv de minste er ofre for denne tendensen i dag. Her er det mange syndere, men aktører som vil «forbedre» seksualitetsundervisning fra barnehagen av, er ikke uskyldige.
Trenger virkelig de minste barna å bombarderes med seksualitet? Man kan håpe at Zwahlens kritikk av seksualisering overføres til SNUs arbeid, og at SNU ser mer kritisk på sin egen rolle i denne prosessen.
Les også: Vi må ta religion mer på alvor. La oss bringe flere seremonier inn i de tusen hjem
Ikke importer dette hit
I et liberalt demokrati må nok folk kunne henge opp hva slags bilder de vil, på sin eiendom. Det er noe folk må forstå og akseptere. Å bli krenka over et nokså uskyldig, om så kanskje upassende bilde er bortkastet energi. Og det er dypt problematisk. Man har ikke retten til å påtvinge samfunnet sine visjoner, fordi man «føler» at noe er krenkende. Dette er faktisk grunnlaget til den nokså intolerante, til tider totalitære politiske korrektheten vi ser i deler av amerikansk, svensk og britisk politikk.
Dette er noe vi ikke trenger å importere til Norge.
Les også: Subjekt mener: Konverteringsterapi bør fordømmes. Det samme bør forslaget om å forby det
