Spør deg selv: Hvilken former for kvinnelig omskjæring ville du tillatt at ble utført på jentebarn, til hensyn for andres religion og tradisjon?
«Absolutt ingen!», sier du kanskje høyt og bestemt. Men det finnes faktisk mange ulike former for kvinnelig omskjæring, med stor forskjell i skadeomfang. Nederst på skalaen finner vi de mildeste typene, hvor det kun skrapes eller prikkes (nicking) på klitorisen. Dette er mer et symbolsk rituale og forårsaker ingen varige fysiske skader.
«Likevel! Det er helt uakseptabelt å innføre en slik praksis i Norge. Religiøse ritualer må vike!»
Helt enig. Alle former for kvinnelig omskjæring defineres som kjønnslemlestelse, og er ulovlig i Norge. Og slik vil det nok forbli, heldigvis.
Men i Norge tilbyr vi rituell omskjæring på gutter. Det merkelige er at denne typen inngrep – fjerning av forhuden helt eller delvis – befinner seg høyere oppe på denne skalaen av skadeomfang enn for eksempel prikking på klitoris.
Anatomisk sett er det å fjerne forhuden forbi penishodet omtrent som å fjerne hetten over klitoris (hoodectomi). Men ordet kjønnslemlestelse er kun forbeholdt jenter.
Liten motstand
Det virker uforståelig, men om rituell omskjæring bør forbys eller tilbys av staten avhenger altså ikke av hvor skadelig praksisen er, men hvilke kjønn det utføres på. La det synke inn.
Så nå er jeg nødt til å spørre deg: Er reaksjonen din den samme?
Eller er det nå greit at vi tillater dette irreversible inngrepet på friske guttebarn, gjennomført av helsemyndighetene selv om de ikke ser noen helsegevinst, mens det snarere er forbundet med en viss risiko, og betalt med norske skattekroner? Må barnet rett og slett vike for religion og tradisjon fordi kjønnet nå ikke er jente?
Fra loven som gir foreldre rett til å skjære bort friskt vev fra sønnens kropp ble vedtatt i 2014, har den fått lite motbør fra politikerne, likestillingsombudet eller media. La oss ta et avslørende tilbakeblikk på hva redaksjonene i noen av Norges største aviser selv har ment på lederplass:
VG mener: 27. mars 2014: «Vi er enig med regjeringen som ønsker at praksisen skal bli et tilbud i den offentlige helsetjenesten (…) Vi mener at disse (medisinske begrunnelser) heller ikke kan være sentrale, når vi jo vet at barn har opplevd skader. Dette handler prinsipielt om religionsfrihet.»
Dagbladet, 17. april 2018: «Vi skal ha særdeles tungtveiende grunner til å frata en liten og sårbar minoritet religionsfriheten.» Rituell omskjæring bør ikke forbys, er konklusjonen.
Aftenposten, 20. oktober 2013: «Omskjæring av gutter må tillates» sier tittelen. «Men at man selv ikke følger en slik tradisjon, behøver ikke nødvendigvis bety at den må forbys. Særlig når vi vet at tradisjonen betyr svært mye for svært mange.»
Hva om Dagbladet, Aftenposten og VG snakket her om omskjæring på jentebarn i form av prikking, og mente at den offentlige helsetjenesten bør tilby å utføre dette religiøse ritualet på jentenes friske kjønnsorgan?
Det burde nå være innlysende for alle at det ikke finnes noen argument mot omskjæring av jentebarn som ikke står like sterkt for guttebarn. Så hvorfor er denne soleklare dobbelmoralen så såre vanskelig å se?
I de siste årene kan det virke som at likestillingskampen i stadig større grad gjelder for begge kjønn. Flere av menns utfordringer blir hørt, sett og anerkjent. Men hva med guttebarna?
Tiden er overmoden for et lovforbud i Norge mot all rituell omskjæring på barn, uavhengig av kjønn. La det bli hørt klart og tydelig på Mannsdagen i morgen, helt frem til Stortinget.
