Nylig slo de til igjen; de sjokkerte kunstverdenen, og provoserte både de som forstår seg på, og de som ikke kan noe om kunst.
De gjorde det ved å slenge masse svart maling på et kjent og kjært maleri, der det hang fredelig på sin permanente utstilling inne på museet. To unge aktivister som hører til gruppen kjent som «Den siste generasjon» slo til i Østerrike på Wiens Leopold museum tirsdag 15. november, og stilte seg inn i den beryktede rekken av nylige attentat (og attentatforsøk) mot kjente malerier i Europa.
Angrepet bestod i å slenge kullsvart maling på Gustav Klimts berømte maleri «Død og liv» (1911). På fredag var det Vigelandsparken sin tur til å bli dekket i oransje maling fra gruppen «Stopp oljeletinga».
Hensikten var å bringe folks oppmerksomhet i retning klimaendringene vi står midt oppe i, og den tilsynelatende mangelen på handlekraft hos både toppolitikere og folk flest når det kommer til å redusere klimagassutslipp. Der deres hensikter er noble, kan man virkelig lure på metoden, for det kan argumenteres for at atferden direkte virker mot sin hensikt.
For hva er egentlig hensikten med kunst av typen Vigeland, Klimt og van Gogh (som også er blitt angrepet)?
Kunsten og naturen
Målet til romantikerne som William Wordsworth, William Blake og Samuel Taylor Coleridge var å komme nærmere naturen ved å imitere den som et ekko i sjelens indre kammer; din personlige, individuelle sjel, kunne respondere – gjennom diktning – på noe som var radikalt utenfor deg selv og vakkert, men også skummelt, uforståelig og mektig.
Den store tyske romantikeren Johan Wolfgang van Goethe var kjent for å la seg tiltrekke av naturen, og hylle dens mystiske skjønnhet både i naturvitenskapelige undersøkelser, og skjønnlitterære eventyr. Her hjemme slo både den konservative Johan Sebastian Welhaven, så vel som den radikale Henrik Wergeland til med referanser til naturen, i deres episke kamp om diktningens sanne vesen.
Naturen var for romantikerne en kilde til skjønnet og undring, men også ærefrykt og mystikk. Strømningen er ofte omtalt som en reaksjon på opplysningstidens forsøk på å fullt ut forstå (og dermed kontrollere) naturen, og det inkluderer naturen i oss.
Erotikk
Den store amerikanske kulturkritikeren Camille Paglia hevder at vi mennesker lager kunst i et intenst forhandlingsforhold med naturen – en evig størrelse som alltid vil være mektigere enn oss mennesker. Bare tenk på virus og bakterier (korona, enten tilvirket av mennesker, eller naturlig forekommet), naturkatastrofer, sykdom som kreft, ernæringsfysiologiens uutsigelige kompleksitet og cellemetabolismens ufattelige prosesser.
Og bare tenk på sex, altså selve forplantningen og trangen til det, ikke bare den overflaten av seksualitet som et kulturelt betinget, fleksibelt overflateuttrykk som vi er besatt av i dag, men det faktum at de fleste av oss er produktet av en eller annen form for kroppslig begjær som ikke er noe du forhandler vekk som kulturelt strukturert.
Et eller annet sted må jo dine preferanser komme fra. «Erotikk er møtepunktet mellom natur og kultur i oss,» hevder Paglia. Og: «vitenskapen kan forstå, men ikke forhindre en enkelt tordenkile!»
Hva er så poenget mitt med å bruke Paglia her? Vel, hun er en som bærer en åpenbar og sterk respekt for naturen, som grenser til det ærefryktinngytende. All kunst er et forsøk på å forstå, tilnærme seg, og tilbe krefter utenfor vår kontroll. Det er skjønnhet og dybde, men også undring og mystikk i et slikt natursyn.
Gustav Klimt, Vincent van Gogh, Gustav Vigeland, Edvard Munch, Henrik Wergeland og et hav av romantikere, senromantikere, impresjonister og ekspresjonister, er alle mestere av kulturen, som bruker den for å respondere på naturen vi aldri vil kunne vike unna. Bare tenk på motivet som ble angrepet i Wien, som er en vakker og skummel representasjon av døden, side om side med livet: Et ur-motiv i naturmystikk og menneske, så vel som dyreliv.
Les også: Lover at de ikke har ødelagt Vigeland-skulpturer: – Vi er ikke pøbler. Vi tar forholdsregler
Bærekraftig naturforsvar
Det sanne forsvar av naturens rettigheter gjennom en bekjempelse av artssvinn, ødeleggelse av livsgrunnlag og habitat, destruksjonen av økologiske forbindelser og utbygging av oljefelt og fabrikker, kan ikke ligge i å angripe kulturskatter, selv om aktivistene virkelig skal anerkjennes for å vinne oppmerksomhet med metoden.
Snarere ligger det sanne naturforsvar i å hylle de kulturskattene som i sin tur hyller natur. Noe annet fremstår infantilt, og destruktivt. God kunst bygger opp og inspirerer, er verneverdig og dynamisk (ja, før postmodernismens ankomst i hvert fall) og har verdi i seg selv. Den er et speilbilde på naturen utenfor oss, og i oss. Kulturen er litt som naturen; den vokser organisk, og går i faser. Et gammelt nabolag bygget for hundre år siden i nyklassisk stil er på sett og vis like verneverdig som en gammel granskog, og er et vel så «naturlig» habitat for oss mennesker.
Faktisk kan disse unge aktivistene, hevdes å ha et ufattelig naivt natursyn, da de kun kan se på naturen som noe som er uskyldig, og som må reddes. Antagelig fordi de ikke har hørt nok på Sibelius eller Rachmaninoff, lest nok Lovecraft eller Poe, eller sett dypt inn i et maleri av Caspar David Friedrich.
De avslører seg selv som skjulte opplysningsfilosofer, som tror at den samme teknologien og vitenskapen som sammen med kapitalismen var med på å forårsake klimakrisen, er tilstrekkelig for å si oss hva vi skal gjøre med den.
De burde vært stolte ny-romantikere i stedet, som forstår at det å verne om vakker kunst ikke bare er kompatibelt med, men nødvendig for sann bærekraftig protest mot skjendingen av Moder jord.
Les også: Subjekt mener: Kontraproduktivt å kaste mat på malerier
