Nylig snublet jeg over NRK-serien «Krøll». Så gøy å se en serie om krøller, tenkte jeg, som jo har krøller selv!
Men med titler på episodene som «Hårskam», «Vekk med krøllene» og «Ikkje ta på håret mitt», begynner jeg å undre: hva er egentlig intensjonen med denne serien?
Er vi spesielle ofre?
I første episode får vi høre ulike personers erfaringer med sine krøller og afroer. Skam over håret sitt og å føle seg ulik fra andre er fellesnevnere. Jeg kan relatere! Å høre som tredjeklassing at mini-afroen min så ut som en kost, var ikke gøy. Jeg var og er en minoritet på grunn av håret mitt.
Men er ikke vi alle minoriteter på hver vår måte? Den uvanlige høye jenta eller lave gutten på trinnet fikk nok også høre stygge kommentarer, og følte også på utenforskap. I min erfaring var det blondinene og de med rødt hår som fikk svi mest.
Ikke ta på håret mitt… noen gang?
Fra episode tre, «Ikkje ta på håret mitt», kan man konkludere med at… man ikke skal ta på krøllete hår. Jeg er nesten helt enig! Krøller burde komme med betegnelsen «Fragile, please handle with care!»
Men jeg er uenig i at man aldri bør tenke tanken om å røre håret mitt. Dette mener jeg er den implisitte beskjeden man får fra episoden. Et av sitatene fra episoden lyder: «Dei gongane eg sa nei (til at noen kunne ta på krøllene mine), oppstod det eit ubehag, som eg følte var min feil.»
Hvorfor skal man da spørre i det hele tatt, hvis man risikerer å skape ubehag for noen? Det minner litt om tankesettet rundt spørsmålet «Hvor kommer du fra?» Fordi krøllene mine skaper nysgjerrighet, på samme måte som etnisiteten min.
Men vet du hva som får meg til å føle meg mer utenfor i det norske samfunnet? At folk behandler meg som en stereotype ved å anta at jeg vil føle på ubehag om du spør om å røre mine krøller, eller om min etniske bakgrunn.
Kunne ikke NRK fremhevet en person som synes det er greit at folk rører krøllene deres til tider? Episoden skaper heller flere fordommer om mennesker med krøller på grunn av den ensidige vinklingen om krølleberøring.
Historisk kontekst eller offermentalitet?
I den samme episoden får vi høre at fenomenet med å ta på afrikansk hår og afro må sees på i en historisk sammenheng. Den britiske aktivisten Dr. Mena Fombo, hovedpersonen bak kampanjen «No, You cannot touch my hair», mener det kan knyttes til slavehandelen, og svarte menneskers erfaringer med rasisme i generasjoner.
Ja, det er mulig å trekke en sammenheng mellom slavehandel og utstilling av afrikanere i sirkus, til at noen tar på krøllene mine, men for meg er dette en pessimistisk måte å se det på. Til syvende og sist er det et spørsmål om hvordan jeg vil oppfatte verden rundt meg: er alt ubehag jeg opplever, en konsekvens av historisk rasisme og undertrykkelse, eller er det bare hensynsløs atferd som kommer fra gode/nysgjerrige intensjoner? Jeg lar heller tvilen komme folk til gode.
Les også: Kondolerer med mannsdagen
NRK, vi er ikke spesielle
Når jeg ser tilbake, er det veldig lite forskjell i erfaringene mine med krøller, sammenlignet med de som er født med rødt hår, eller født usedvanlig høye eller lave. Vi får alle kommentarer, og har hatt problemer med lite tilpassede tjenester som uvitende frisører og korte flyseter.
Jeg tror at serien «Krøll» skaper flere skiller blant oss alle, ved å heve krøller opp til noe mer interessant/problematisk enn andre kroppslige forskjeller.
Nei, jeg føler meg mer inkludert i det store norske fellesskapet når jeg tenker at vi alle er like, i det at vi alle er individer med spesielle egenskaper, som bringer både godt og vondt.
Vi fortjener ikke noe ekstra skjermtid fremfor andre, kun på grunn av de stilige krøllene våre.
Les også: De beklagelige kommentarfeltrasistene
