Når man har kjøpt billett til en humorforestilling, er avtalen klar: Det tøyses fra scenen. Den samme avtalen gjelder når man velger et humorprogram på tv, radio eller nett. Publikum finner sin indre humormodusknapp, hvor tøys har forkjørsrett, skrur den på og vips: grove sleivspark tolereres, ufine vitser er innafor og selv rasistiske kommentarer beskyttes av rammene.
I hvert fall hvis komikeren er tydelig ironisk. Konteksten utvider tålegrensen hos publikum hvis humoristene får oss med på leken. På en bar er det andre rammer.
Det er enkelt å forstå at en teaterramme utvider tålegrensen. Det hender selvsagt at komikere krysser grensene for det tålbare, men stort sett holder de seg innafor. En kjent satiriker ville kanskje forvente at alle forstår humoren også ute på bar. Men, beruset eller ikke: glemmer hen at hen ikke er på en scene og ikke er beskyttet av de nevnte rammene, og hvis mottakeren er skrivefør og modig nok, kan humoristen ende opp med politianmeldelse.
Ironi er balansekunst. Etikk og ironi er ikke akkurat nære venner, og etikken i en satirisk vits trenger kontekst for å unngå å tryne. Unngå å bli ond. Teaterscenen, tv og radio kan skape denne konteksten, men ikke alltid.
Ironigenerasjonen som dukket opp på 90- og 00-tallet, flyttet grensene for hva publikum mente var akseptabel humor. Ofte var den grensesprengende og forløsende. Tidvis deilig infam, noen ganger kun infam. Så kom woke.
Skal man anmelde?
Woke sin årvåkenhet aksepterer ikke nødvendigvis ironigenerasjonens humor, og tåler ikke at det sparkes for hardt mot utsatte grupper. Woke og ironi opererer i to ulike univers, og havner raskt på kollisjonskurs. Men woke må gjerne føre til flere rasismeanmeldelser når ironien blir uakseptabel. En slik årvåkenhet er bra.
De fleste har opplevd idioter på bar og avfeid det ubehagelige, men et sted går grensen. Kudos til dem som står opp for sine grenser. Skal man anmelde? Det kan være på sin plass. Skal man legge historiene ut på nettet? Sosiale medier er et knalltøft sted for rasismeanklager, og man kan komme til å ødelegge en annen persons liv. Det ender fort med gapestokk: «Vi har ham nå!» Her må etikken på banen, og bare den og de som var til stede, kan avgjøre.
Hva skal man velge: etikk eller humor? Ser man på kunst generelt, kan det være vanskelig å forstå rammene: Et toalett som stilles ut i et museum, er kunst. Står toalettet i museets bakgård er det søppel. Noe liknende gjelder humoren: En velplassert vits i et anerkjent tv-program oppleves som satire, mens på en bar er det rasisme. Rammene avgjør.
Kunstteoretikere har predikert dette lenge. De fleste satirikere også, selv om det glipper innimellom. Det er ikke til å unngå, men det er ikke vakkert når det skjer.
Er det woke som skal endre kurs for ironigenerasjonen?
