Ironigenerasjonens død

Ironi er balansekunst. Etikk og ironi er ikke akkurat nære venner, og etikken i en satirisk vits trenger kontekst for å unngå å tryne, skriver Johan Osuldsen. Her er noen av de fremste representantene for «Ironigenerasjonen», «Team Antonsen» på NRK.
Ironi er balansekunst. Etikk og ironi er ikke akkurat nære venner, og etikken i en satirisk vits trenger kontekst for å unngå å tryne, skriver Johan Osuldsen. Her er noen av de fremste representantene for «Ironigenerasjonen», «Team Antonsen» på NRK.
Hva skjer når komikeren ironiserer utenfor scenerommet? Det kan fort bli slemt, spesielt i disse dager, skriver Johan Osuldsen.
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er Johan Osuldsen skriver om ironigenerasjonens møte med woke.

Når man har kjøpt billett til en humorforestilling, er avtalen klar: Det tøyses fra scenen. Den samme avtalen gjelder når man velger et humorprogram på tv, radio eller nett. Publikum finner sin indre humormodusknapp, hvor tøys har forkjørsrett, skrur den på og vips: grove sleivspark tolereres, ufine vitser er innafor og selv rasistiske kommentarer beskyttes av rammene.

I hvert fall hvis komikeren er tydelig ironisk. Konteksten utvider tålegrensen hos publikum hvis humoristene får oss med på leken. På en bar er det andre rammer.

Det er enkelt å forstå at en teaterramme utvider tålegrensen. Det hender selvsagt at komikere krysser grensene for det tålbare, men stort sett holder de seg innafor. En kjent satiriker ville kanskje forvente at alle forstår humoren også ute på bar. Men, beruset eller ikke: glemmer hen at hen ikke er på en scene og ikke er beskyttet av de nevnte rammene, og hvis mottakeren er skrivefør og modig nok, kan humoristen ende opp med politianmeldelse.

Ironi er balansekunst. Etikk og ironi er ikke akkurat nære venner, og etikken i en satirisk vits trenger kontekst for å unngå å tryne. Unngå å bli ond. Teaterscenen, tv og radio kan skape denne konteksten, men ikke alltid.

Annonse

Ironigenerasjonen som dukket opp på 90- og 00-tallet, flyttet grensene for hva publikum mente var akseptabel humor. Ofte var den grensesprengende og forløsende. Tidvis deilig infam, noen ganger kun infam. Så kom woke.

Skal man anmelde?

Woke sin årvåkenhet aksepterer ikke nødvendigvis ironigenerasjonens humor, og tåler ikke at det sparkes for hardt mot utsatte grupper. Woke og ironi opererer i to ulike univers, og havner raskt på kollisjonskurs. Men woke må gjerne føre til flere rasismeanmeldelser når ironien blir uakseptabel. En slik årvåkenhet er bra.

De fleste har opplevd idioter på bar og avfeid det ubehagelige, men et sted går grensen. Kudos til dem som står opp for sine grenser. Skal man anmelde? Det kan være på sin plass. Skal man legge historiene ut på nettet? Sosiale medier er et knalltøft sted for rasismeanklager, og man kan komme til å ødelegge en annen persons liv. Det ender fort med gapestokk: «Vi har ham nå!» Her må etikken på banen, og bare den og de som var til stede, kan avgjøre.

Hva skal man velge: etikk eller humor? Ser man på kunst generelt, kan det være vanskelig å forstå rammene: Et toalett som stilles ut i et museum, er kunst. Står toalettet i museets bakgård er det søppel. Noe liknende gjelder humoren: En velplassert vits i et anerkjent tv-program oppleves som satire, mens på en bar er det rasisme. Rammene avgjør.

Kunstteoretikere har predikert dette lenge. De fleste satirikere også, selv om det glipper innimellom. Det er ikke til å unngå, men det er ikke vakkert når det skjer.

Er det woke som skal endre kurs for ironigenerasjonen?

Les også: Monarkiene begår en sakte selvmordsaksjon

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar