Jeg leste nettopp innlegget «Er jeg egentlig egnet som psykolog?» i Norsk psykologforenings tidsskrift, og må si at det er tragisk lesning. I innlegget beskriver Elisabeth Hooper Storeide modig arbeidshverdagen som psykolog i offentlig helsevesen.
Hun beskriver en taushetskultur med alt for stort fokus på produktivitetstall, på en måte som går utover både pasienter og behandlere, med det resultat at stadig flere psykologer forlater offentlig sektor.
Det er skandaløst at dette er tilstanden i offentlig helsevesen. Ikke bare er det skandaløst, men også dypt umoralsk. Denne typen produksjonsmentalitet tingliggjør menneskelige liv, og behandler dem som produkter heller enn subjekter.
Dette er tragisk, fordi jeg tror dagens høye frekvens av psykiske lidelser på mange måter forårsakes av den samme nyliberalistiske produksjonsmentaliteten som regjerer resten av samfunnet.
Paret med den øvrige empiriske reduksjonismen har vi effektivt skapt et målingssamfunn som neglisjerer verdien av andre diskursformer (som moral, kunst og subjektivitet), til fordel for en naiv tro om at alt som ikke kan måles, ikke finnes.
Hva psykologi er til for
Dette er paradoksalt, fordi psykologien skal jo nettopp beskjeftige seg med subjekter; det er jo det psyke er.
Absurditeten av denne moderne kynismen demonstreres fint og poetisk av at arbeidsplasser fulle av psykologer ikke evner å ta vare på sine ansattes velvære. Psykologer er ofte overarbeidet, mikrostyrt og har meningsløse oppgaver, samt tvinges til å gjøre beslutninger som vi vet er dårlig for pasienten. Det er klart det ikke blir god terapi av slikt.
På samme måte er det også selvsagt at pasienter som ikke får tilstrekkelig behandling, kommer tilbake sykere. For ikke å snakke om pasienter som ikke får behandling, men bes vente til de blir litt sykere.
Jeg kan ikke unngå å se at dette er et system som ikke er holdbart over tid, som skaper mye unødvendig lidelse hos både pasienter og terapeuter. Det trengs omfattende endringer i systemet – ikke bare symptomlindring.
Les også: Ingen skal bli mobbet ut av skolen for å ha tilegnet seg kunnskap
Dette kan ikke aksepteres
For å oppnå endring trenger vi en bredere psykologisk diskurs. En som inkorporerer etiske, kritiske, eksistensielle og filosofiske perspektiver, slik at vi kan ta de mange grunnproblemene i vårt fag på alvor.
Vi trenger økt faglig autonomi og mindre ubrukelige dokumentasjonskrav. Vi må fokusere på den enkelte pasientens opplevelse og virkelighet, ikke kun systemets produksjonskrav om symptomlindring. Sist, men ikke minst må vi utvikle en tøffere faglig integritet, for jeg kan garantere at du ikke finner en eneste hjertekirurg som lar pasienten skrives ut før operasjonen er ferdig.
Jeg kan garantere at hvis det ikke gjennomføres endringer, kommer jeg definitivt aldri til å jobbe i offentlig helsevesen når jeg er ferdig på studiet.
