Ørnen blant norske partier faller som en stein – én av årsakene til Arbeiderpartiets kraftige fall på meningsmålingene tror jeg er irritasjonen blant mange kjernevelgere over at partiet i både innvandrings- og energipolitikken legger for liten vekt på å ta vare på det Norge folk kjenner: et fredelig og trygt sted med lave strømpriser for husholdninger og bedrifter.
Mange velgere ergrer seg over svermeriet for det flerkulturelle fornybarsamfunnet.
At et multikulturelt samfunn, basert på mest mulig «grønn» energi, er et moralsk høyverdig prosjekt, er derimot ungdomsfylkingen overbevist om. I denne overbevisningen representerer AUF verdier som står sterkt i den urbane, velutdannede middelklassen – verdier som i innvandrings- og energispørsmål er sterkt påvirket av kulturkritikken i 68-opprøret.
Studentopprøret som begynte i 1968, kritiserte den vestlige kulturen for å reprodusere maktforhold, der de fremste ofrene var kvinner, koloniene og kloden. Bare de som var onde, kunne være mot kampen for sosial rettferdighet og beskyttelsen av vårt felles livsgrunnlag. Med sin kombinasjon av maktkritikk og moralsk refs kan den kulturelle betydningen til student- og ungdomsopprøret på 1960- og 70- tallet sammenlignes med reformasjonen.
Skikkelser som Herbert Marcuse og Che Guevara tok plassen til Martin Luther og Thomas Müntzer.
Innvandring – styringsrasjonalitet og moral
Fra 1960- og 70- tallet opplevde Norge, i likhet med andre land i Europa, en stor ikke-vestlig innvandring. Da mange av innvandrerne kom fra områder som hadde vært underlagt europeisk kolonistyre, ble venstresidens tilnærming preget av verdien om internasjonal solidaritet. Bare det å regne på de samfunnsøkonomiske kostnadene forbundet med innvandring ble ansett som dypt umoralsk.
For venstreorienterte intellektuelle som analyserte diskursen om innvandring, fra Marianne Gullestads klassiker «Det norske – sett med nye øyne» (2002) til Frode Hellands «Rasismen retorikk» (2019), har sosialøkonomien og andre styringsverktøy – i kraft av sitt vitenskapelige språk – en innbygd struktur som formidler signaler om eksklusjon, marginalisering og diskriminering.
Ut av denne diskursanalysen, som støtter seg blant annet til Michel Foucaults begrep om kunnskapsregimer, har bevegelsen for å avkolonisere akademia vokst frem.
Raske og store demografiske endringer gjorde innvandringspolitikken til en het potet i flere partier. Konflikten mellom økonomi og empati, mellom styringsrasjonalitet og hjertevarme er spesielt sår og vond i Arbeiderpartiet, der Utøya-generasjonen på kropp og sjel har opplevd de ekstreme konsekvensene av fremmedfrykt og islamhat.
Uenighetene mellom AUF og moderpartiet er fortsatt synlige, selv om landsmøte i 2019 stilte seg bak en omlegging av innvandringspolitikken i mer restriktiv retning. For å begrense asyltilstrømningen til Europa ble det bestemt å prioritere kvoteflyktninger og hjelp i nærområdene.
Lederen for migrasjonsutvalget, Masud Gharahkhani, ser ut til å ha lyttet mer til sosialøkonomen og utviklingsforskeren Paul Collier, enn til Jan Egeland og de andre moralske entreprenørene, som Arbeiderpartiet ifølge historikerne Finn Olstad lenge har outsourcet innvandringspolitikken til.
Ifølge Olstad bærer sosialdemokratiet – helt tilbake til tiden i regjeringsposisjon under Gro Harlem Brundtland og Torbjørn Jagland på 1980- og 90- tallet – hovedansvaret for at de politiske tyngdelovene for et helt sakskompleks, som er viktig for det nasjonale fellesskapet, har blitt opphevet. Innvandringsspørsmålet har blitt forsøkt unndratt normal diskusjon og kritikk.
Det har i stedet blitt gjort til et spørsmål om god moral, slik denne har blitt forvaltet av forfattere, journalister, kirkeledere, menneskerettighetsaktivister og forskere på minoriteter, religion og livssyn – kort sagt: av kirke- og kultureliten.
Partiets liberale holdning til flyktninger, asylsøkere og familiegjenforening har ifølge Olstad blitt flagget med en historisk sett misforstått henvisning til arbeiderbevegelsens idealer om solidaritet. Tradisjonelt har arbeiderbevegelsen imidlertid kjempet for å styrke arbeiderens interessekamp lokalt, det har aldri vært snakk om å erstatte støtte til klassefellers kamp i andre land med deres migrasjon til vestens metropoler.
Resultatet av politikernes abdikasjon på innvandringsfeltet var ifølge Olstad intet mindre enn at «det bidro til et permanent demokratisk underskudd i fremtidig norsk statsstyring». Det er denne historiske arven av politisk forsømmelse som i dag hjemsøker Arbeiderpartiet i innvandringspolitikken.
Innvandringspolitikken har oversett dype kulturforskjeller mellom vestlige, individsentrerte kulturer og ikke-vestlige kulturer, som graviterer rundt klanen som kollektiv. Arbeiderpartiet har ikke turt å stille følgende spørsmål:
Har en liberal og human innvandrings- og asylpolitikk skapt økt utrygghet i det offentlige rom som en utilsiktet konsekvens? Lar fenomener som gjengvold, overfallsran og antisosial dominansatferd seg best forklare ved å trekke inn også gjerningspersonenes kulturbakgrunn og ikke ensidig legge ansvaret på storsamfunnet for å produsere økonomiske forskjeller, fordommer og diskriminering?
Et parti med nasjonale styringsambisjoner bør reflektere over om det delvis er den ideologiske arven fra 68-opprøret som har gitt oss et demokratisk underskudd ikke bare i innvandrings-, men også i energipolitikken.
En politikk frakoblet hensyn til kultur og fysikk
For å forstå den perfekte stormen av misnøye som nå rammer Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon, må vi derfor også trekke inn hvordan særlig åpningen av de to siste strømkablene til Europa koblet den norske vannkraften til et utopisk-politisk prosjekt, som tror at fossil energi og kjernekraft kan erstattes av flyktig og ustabil sol- og vindkraft.
Det har lenge vært kjent at land med den høyeste andelen sol- og vindkraft i elektrisitetsforsyningen, som Tyskland og Danmark, også har de høyeste strømprisene.
Dyr energi dreper økonomisk vekst. Hva vil skje med holdningene til innvandring, hvis det økonomiske tilbakeslaget blir langvarig? Starten på den moderne innvandringen til Norge falt sammen med åpningen av de først olje- og gassfeltene i Nordsjøen, og jeg tror at den enestående velstandsutviklingen som har skjedd i de siste årtiene – selvfølgelig også betinget av en vekst i verdensøkonomien – danner en viktig bakgrunn for at befolkningens holdninger til innvandrere har blitt mer positive, slik SSBs årlige spørreundersøkelser siden 2002 viser. Fortsatt mener likevel hele 44 prosent at integreringen av innvandrere i det norske samfunnet fungerer meget eller ganske dårlig.
Velstandsutviklingen åpnet for klassereiser. I kombinasjon med endringer i arbeidslivet, som gav vekst i yrkesgrupper med mindre tilknytning til fagbevegelsen, endret dette Arbeiderpartiets velgergrunnlag.
Med mindre oppslutning i arbeiderklassen ble Arbeiderpartiet mer avhengig både av stemmer fra innvandrere og fra velgere med høyere utdanning. De sistnevnte er ikke bare mer liberale i innvandringsspørsmål, de er også påvirket av de grønne og immatrielle verdiene fra 68-opprøret. Deres drøm er å gjøre det flerkulturelle samfunnet fossilfritt og fornybart.
Einar Lie, professor i økonomisk historie, gir en morsom og drepende beskrivelse av regjerings industrielle havvindsatsing. Kontrasten til utbyggingen av de historiske energikildene er slående.
For vannkraften og oljen var de naturlige forutsetningene og inntjeningsmulighetene eventyrlige, og utbyggingen ble trygt forankret i et solid faglig og byråkratisk utredningsarbeid. For vindkraftutbygging til havs er det ingenting eventyrlig i de naturlige forutsetningene utenfor kysten vår – når det gjelder vindforhold, nærhet til markeder og havdypde, har havområdene i andre land komparative fortrinn. Regjerings ambisjon om gigantiske flytende vindmøller til havs er eventyrlig urealistisk.
Sol- og vindkraft kan dessuten ikke stå på egne ben, men er avhengig av fossil energi i hele sitt livsløp fra utvinning av mineraler til produksjon, vedlikehold og skroting av sine ikke-fornybare installasjoner, som har relativt kort levetid og er enda mer mineralintensive enn teknologiene som bruker fossil energi.
Integreringen av sol- og vindkraft i strømnettet har i tillegg store systemkostnader. Den krever nye overføringsledninger, ekstra tiltak for å sikre spenningen i nettet, og samtidig må produksjonen i kull-, gass- eller kjernekraftverk opprettholdes for å sikre effektbalansen.
Les også: Spektakulært selvmål av AUF-lederen
Hva som står på spill
For oljen i Nordsjøen har vi i Norge hatt et forvaltningsregime med offentlig eierskap og strenge konsesjonsvilkår. Staten har derfor kunnet beskatte store deler av grunnrenten.
Grunnrenten til en naturressurs er den pengeverdien som blir stående igjen etter at normal fortjeneste og utvinningskostnadene er trukket fra inntektene. Den høye grunnrenten for olje hviler på det historiske faktum at olje har blitt solgt til en pris som langt overstiger kostnadene.
Enkelte forskere tror at vi kan erstatte oljeinntektene ved bare å overføre forvaltningsregimet for oljen til fornybare næringer. De ser ikke ut til å forstå at den høye grunnrenten for oljen ikke bare skyldes forvaltningspolitikk, men også hviler på oljens objektive økonomiske verdi. Denne verdien stammer fra alt det «arbeid» olje og ulike petrokjemiske produkter utfører i alle deler av økonomien, før de ender opp blant annet som CO2-utslipp i atmosfæren og plast i havet.
Norge har fortsatt oljeinntekter og sterke statsfinanser til å subsidiere «grønn» infrastruktur, støtte nye «grønne» næringer og kompensere forbrukere og næringslivet for dyr strøm. De fleste land i verden er ikke i Norges situasjon. De må låne penger og sette seg i enda større gjeld.
Det grønne korstoget mot fossilindustrien gjør at banker skifter sin investeringsportefølje fra fossile til grønne prosjekter. Energimangel og stigende priser blir resultatet, når det investeres for lite i nye felt.
Høye energipriser skader økonomien, fordi det gjør nesten alt som produseres dyrere, særlig livsnødvendigheter som varme, strøm og mat. Hvis sentralbankene svarer på prisstigningen ved å heve rentene, kan gjeldsboblen som holder verdensøkonomien oppe, kollapse. Vi kan oppleve en kraftig reduksjon i verdenshandelen. Som en liten, åpen økonomi vil Norge rammes umiddelbart.
Visjonen om det flerkulturelle fornybarsamfunnet kan vise seg å bli et mareritt med nasjonalt sammenbrudd og borgerkrigslignende tilstander. Marerittet vil ikke være begrenset til Norge. EUs rettsbaserte orden vil forsvinne med raske utslippskutt, når andre land nekter å levere den fossile energien de trenger selv.
Med produksjon av mindre og dyrere fossil energi vil alt bli dyrere og lavinntektsgrupper bli priset ut av forbruket med påfølgende sosial uro. I en kamp om knappe ressurser i samfunnet vil medlemmer som kan mobilisere støtte fra sterke og tette klannettverk, utkonkurrere andre.
Statens volds- og skattemonopol risikerer å gå tapt i klankontrollerte områder. Enkeltstående familier vil ikke være trygge på å kunne beholde sine beredskapslagre av mat og ved, skulle sultne og desperate gå fra dør til dør.
De venstreradikale maner til kamp mot den rasismen og fascismen som de mener ligger latent i den vestlige sivilisasjonen. I sin manglende forståelse for både kultur- og energispørsmål bereder de samtidig uforvarende grunnen for tilstander lik dem de advarer mot.
Les også: Miljøbevegelsens radikale fotsoldater inntar scenen. Med en egen definisjon av «demokrati»
