Jeg har vært hobbykeramiker i 40 år. Interessen startet da jeg som 14 åring valgte «Ceramics 1» som valgfag på skolen i Japan, der jeg vokste opp som misjonærbarn. Hver dag i fire år gikk jeg med leiresprut på buksebeina som et synlig tegn på både gode og mindre vellykkede kreasjoner på dreieskiva.
Fascinasjonen ved å se en tilsynelatende «død» leirklump få liv har holdt meg gående i halvannen gutts- og mannsalder. I avgangsåret på videregående fikk jeg en ny læremester, Kuwada-san, som ikke bare var en dyktig håndverker og pedagog, men også stillferdig antroposof. Jeg lærte fort at han hadde andre kriterier for kvalitet enn jeg var vant til. Jeg var mest opptatt av form, jevnhet, farge og glasurvalg, symmetri og funksjonalitet – hadde jeg vært «flink» til å gjenskape det jeg hadde tenkt?
Når Kuwada-san ga tilbakemeldinger, forsto jeg at «Interesting!» ikke betød mer enn at mitt produkt ikke hadde annen verdi i hans øyne enn at alle forsøk kunne anses som god øvelse. Og til min forundring kunne han ofte peke på en av mine «mislykkede» kreasjoner og si: «Denne koppen har en perfekt leppe» eller «Denne bollen har fin fylde».
Når Kuwada-san snakket om fylde («volume»), handlet det ikke om hvor mye karet kunne romme, men om formen fylte seg selv og fremsto organisk. Symmetri og balanse var to vidt forskjellige ting. At noe var «flinkt gjort» eller «pent», var kjedelig eller uvesentlig i forhold til «enkelt», «kraftfullt» eller «autentisk».
Jeg glemmer aldri hans kommentarer da han tegnet en vase. «Når du skaper noe av leire», sa han, «er du ikke bare pottemaker, men Gud. Du har all makt.» Han smilte før han fortsatte på sin forsiktige talemåte. «Du kjenner selvsagt den jødisk-kristne skapelsesberetningen, der den Allmektige blåser liv i Adam, som var formet av jord. Han skapte mennesket i sitt bilde, sies det.» Jeg nikket gjenkjennende.
«I Japan har vi en liknende narrativ», fortsatte han «selv om det ikke er like kjent blant folk flest.» Kuwada-san pekte på vasen han hadde tegnet. «Øverst på vasen – åpningen – kaller vi for munnen. Deretter kommer kanten – leppen – så halsen, skuldrene, kroppen, hoftene og nederst foten.» Det var enkelt å se parallellen. Ord som munn, hals og fot, som jeg hadde brukt mange ganger uten å reflektere over hvorfor, fikk plutselig ny mening.
To skapelsesberetninger
«Ser du etter, forstår du at vasen er en abstraksjon av mennesket», forklarte mesteren videre, «derfor sier jeg at du på en måte er Gud når du lager nye ting av jord og vann. Du er skaperen, og har skapt krukken i ditt eget bilde.»
Jeg var 17 år, og ble fylt både av undring og beundring over hva denne japanske mannen fortalte. Han virket uendelig klok, og jeg følte meg desto mer ung og naiv. Og langt fra å være en gud eller allmektig skaper, selv om jeg hadde produsert hundretalls kopper og kar de siste årene.
Som om han sanset dette, lo han mens han klappet meg på skulderen og innrømmet at alt dette ikke bestandig var enkelt å se. Han spurte om jeg var klar for en enda villere historie? Jeg nikket bekreftende, og Kuwada-san fortsatte:
«I den tradisjonelle, japanske te-seremonien, benyttes store keramikkboller som teen tilberedes i og drikkes av. Hele ritualet tar nærmere en time å gjennomføre, og opplevelsen handler om mye mer enn smaken av teen og den lille søtsaken som serveres ved siden av. Summen av tehuset, rommet, seremonimesterens bekledning, vannkjelen, vispen, øsen og utførelsen av selve ritualet er med på å sette smak, lukt og farge til seremonien», forklarte han.
«Bortsett fra vonde knær, blir jeg personlig mest opptatt av én annen ting, og det er dette jeg vil fortelle deg hvis du orker å høre», sa mesteren mens han blunket lurt.
«I den zen-buddhistiske tradisjonen skal størrelsen på en ideell tebolle romme like mye som to tomme hender som føres sammen. Tebollen skal dertil nytes av alle fem sanser. Den lager naturligvis lyd når den løftes, snus på og beundres; den skal gi en god, taktil fornemmelse i hendene når den holdes og – ikke minst – når leppene møter karets lepper; Selvsagt skal teen lukte og smake godt; Men det mest spennende skjer før dette, nemlig når seremonimesteren beundrer selve tebollen.»
Nå funklet det i øynene hans. «Du husker hva jeg sa om keramikkbegeret som en abstraksjon av mennesket?», spurte han. Jeg nikket. «Vel … Det sies at når en te-mester holder en perfekt tebolle i hendene og beskuer den, skal han kunne skimte formene til en ungpikes bryst i godset, og følgelig beve i blygsel, beundring og ærbødighet!» Kuwada-san lo. «Ble dette too much?» Jeg må ha rødmet. «Vi får holde oss til andre teknikaliteter», avsluttet han. «De er enklere å forstå.»
To skapelsesberetninger. Like, men også svært forskjellige.
Noen tiår senere forstår jeg litt mer, men har fortsatt ikke stort mer selvtillit som skapende vesen enn da jeg var 17 år. Jeg ble aldri noen keramikk-gud, det er i hvert fall sikkert. Men jeg har hatt stor glede av min hobby, og har båret med meg tankegodset til Kuwada-san videre inn i voksenlivet.
I tillegg har jeg tatt til meg en annen beretning fra Bibelen som har gitt meg mot til å fortsette, nemlig følgende vers fra Jeremia (18:1-4 NB):
Dette er det ordet som kom til Jeremia fra Herren: Stå opp og gå ned til pottemakerens hus, der vil jeg la deg høre mine ord. Jeg gikk da ned til pottemakerens hus. Og se, han gjorde sitt arbeid på dreieskiven. Og det karet som han gjorde av leire, ble mislykket i pottemakerens hånd. Da gjorde han det om igjen til et annet kar, slik han så ville ha det.
Wow! En ny mulighet! Lov å feile, lov å få prøve på nytt. I den store sammenhengen er ikke dette viktig når det gjelder keramikk eller gjenstander av leire. Med andre ting i livet kan det være imperativt. Livsviktig til og med – å kunne gjøre det om igjen. Det har jeg lært gjennom mitt arbeid i Kirkens bymisjon: Viktigheten av å se og bli sett, igjen og igjen. Av å få nye muligheter. Mulighet for kreasjon og rekreasjon. Mulighet til å forme og la seg forme. Lov til å feile, for så å få lov til å prøve på nytt.
Les også: Et dypdykk i Japans kunsthistorie viser oss at fjert aldri går av moten
Re-kreasjon
Jeg tenker at det er noe her som er beslektet med et begrep som nåde. Det er et stort ord. På lavterskeltilbudet Spenn kaller vi det ganske enkelt for jobb. For på Spenn lages det gjenstander både av leire og av gamle, vrakede vindusglass.
Kaffekrusene, telysholderne og hjerteskålene som skapes i keramikkavdelingen, er ikke perfekte, men sanselige, dynamiske og vakre. De fargerike glassenglene som pynter opp, er laget av vindusruter som har blitt forkastet til fordel for nye. I stedet for havne på dynga, får de en ny sjanse og nytt liv i Storgata, nå som unike engler.
I verkstedet på Spenn lever mange ut noe de har drømt om lenge. En drøm om arbeid, lønn, kolleger, tilhørighet, fellesskap, mestring og livsglede. Har de en dårlig dag eller ikke orker å møte opp til avtalt tid, kan de likevel forsøke igjen neste dag eller neste gang. Blir karet mislykket, kan de legge restene bort og prøve på nytt, akkurat som pottemakeren i bibelfortellingen gjorde.
Deltakerne på Spenn skaper ikke bare nye kar av leire, men elter og former sine egne liv. Igjen og igjen. Re-kreasjon. Gjenskapelse. Det er den fineste skapelsesberetningen jeg vet om.
Les også: Fra kometkarriere til isolasjon: Mannen som spilte piano i 100 år
