Som filmkunstner har jeg store forventninger til kunstig intelligens (KI), og hvordan teknologien kan effektivisere arbeidet mitt både teknisk og kunstnerisk.
Nylig kom James Camerons «Avatar: The Way of Water» ut på kino, og det som i dag representerer ti år med grensesprengende arbeid fra Cameron og hans enorme besetning, vil i år 2050 sannsynligvis bare være et tastetrykk unna enhver filmregissørs rekkevidde.
Mange i kunst- og kulturbransjen har uttrykt uro rundt nye KI-teknologier som «DALL-E», som kan generere bilder på egen hånd ved bruk av noen få stikkord. Skeptikerne mener dette vil kunne gjøre fremtidens menneskelige kunstnere overflødige.
Jeg deler ikke dette synet.
Et kunst- eller kulturuttrykk er først og fremst en representasjon av den som har skapt det. KI mangler bevisstheten som trengs for å ha en slik kunstnerisk forutsetning, og uansett hva som skjer på den fronten, vil hver enkelt kunstner alltid være unik på sin personlige måte.
Det er riktignok mange yrkesgrupper innenfor kulturbransjen som må vike når KI-genererte medier kommer for alvor. George Lucas (skaper av «Star Wars») ble av noen kritisert for å se på skuespillerne sine som levende kulisser – kun verktøy ment til å formidle manuset han hadde skrevet. Med KI kan det være Lucas som ler sist.
Det er selvsagt synd at det kollektive arbeidet som trengs i større produksjoner som film og dataspill, kan bli erstattet med KI, selv om dette i så fall vil føre til en demokratisering uten like av disse mediene.
Jeg bærer imidlertid på en større bekymring rundt KI, som altfor få har tatt innover seg: Nemlig hvilken effekt denne teknologien kan ha på vår egen hjerne.
Evig dopamin
I den virkelige verden har våre ord og handlinger konsekvenser for oss selv og andre. Våre liv er også begrenset av fysikkens lover, som gjør at ikke alle muligheter er tilgjengelige for oss til enhver tid. Det er disse forutsetningene vår hjerne er tilpasset.
Se for deg framtidens KI: En maskin som til alle praktiske formål kan generere alt av innhold som brukerne måtte ønske: Uendelig med historier, uendelig med virtuelle verdener — fullstendig uten konsekvenser. Se for deg dette kombinert med nye medier som VR (virtual reality), AR (augmented reality) og «metaverset».
Samtidig vil mennesker som bruker denne framtidige KI-en, fortsatt ha samme hjerne som arten vår har hatt de siste hundre tusen årene. Jeg er redd for at vi ikke vil være i stand til å takle dette så å si uendelige potensialet KI vil gi oss.
Innen hjerneforskningen er man opptatt av signalstoffet dopamin. Dette produseres i hjernen når vi opplever noe nytt og spennende, men hvis det overproduseres, kan det føre til tapt sensitivitet og et mindre følelsesregister. Det er blant annet dette som gjør at rusavhengige ofte får livene sine ødelagt.
Med framtidens KI vil muligheten til å forkaste sitt fysiske liv til fordel for en kunstig generert verden av uendelige muligheter virke stadig mer fristende. Baksiden ved dette kan være en fullstendig ødelagt mental helse. Hjernene våre er simpelthen ikke laget for å takle uendelige muligheter uten konsekvenser.
Les også: Vi beklager at vi har brukt kunstig intelligens til å skrive denne artikkelen
Fri kunst
Det vil starte i det små, men om 100 år spår jeg at vi vil ha såkalte «KI-junkies». KI som passiv rekreasjonsbruk vil være ansett som en av de verste formene for rusmisbruk. Problemet vil da ikke være at kunsten er blitt erstattet, men at publikum ikke er til stede.
Veien til denne erkjennelsen vil være vond, men når vi kommer på andre siden, ser jeg for meg en fremtid der kunsten virkelig er fri. Fri fra markedskrefter og statsstøtte, og fri fra nesten alt annet.
Med alt tatt i betraktning har vi som lager kunst en spennende tid i vente!
Les også: Se dokumentarpremieren: Ofrer vi våre demokratiske rettigheter for smittevernet?
