Det norske offentlige ordskiftet er helt avhengig av at ulike og motstridende stemmer slipper til, særlig dem som taler de rådende oppfatninger imot. I denne sammenhengen har Subjekt vært et friskt pust som har bidratt til et større meningsmangfold, noe ethvert liberalt demokrati utelukkende har godt av. Det er imidlertid et skille mellom å dyrke en konstruktiv og mangfoldig politisk debatt, og å være kontrær kun for «the sake of it». Her mener jeg Subjekt må være forsiktig.
Uten sammenligning for øvrig er opptredenen til tidligere redaksjonssjef i Resett, Lars Akerhaug, i programmet Ueinig på NRK, svært interessant. I programmet, der også Subjekts sjefredaktør deltok, forklarte Akerhaug noen av årsakene til Resetts mye omdiskuterte holdning i særlig kultur- og innvandringsdebatten. Akerhaug beskriver et engasjement som fikk lov til å «løpe løpsk» helt frem til et punkt der han ikke lenger tok innover seg motpartens perspektiv.
Det er her viktig å understreke at jeg på ingen måte ønsker å påpeke noen assosiasjon mellom Resett og Subjekt. Likevel er Akerhaugs analyse relevant som en advarsel til enhver redaksjon mot å havne i det han kaller en «spiral», der formidlingen blir mer prinsipiell enn konstruktiv.
Skremmende lite nyansert
Debatten rundt regjeringens forslag om å forby konverteringsterapi er et nyttig eksempel i denne sammenhengen. Her har Subjekt publisert en rekke saker, herunder en lederartikkel og en kommentar av Kjetil Rolness. Felles for disse er at de er kritiske mot det foreslåtte forbudet. Både lederartikkelen og Rolness’ kommentar fokuserer tilnærmet utelukkende på de utfordringene lovforslaget bringer til torgs, uten å tilstrekkelig redegjøre for hva regjeringen egentlig vil til livs.
Det er verdt å minne om at det ikke hadde foreligget noe lovforslag overhodet dersom det ikke faktisk eksisterte et reelt problem, noe sakene i Subjekt i stor grad neglisjerer. Videre mener jeg Rolness går langt i å spekulere i og overdrive konsekvensene av lovforslaget, hvilket nærmest bidrar til å gjøre kommentaren til en slags skremselspropaganda. Man kan mene hva man vil om regjeringens lovforslag, som åpenbart innebærer både juridiske og etiske utfordringer, men summen av Subjekts saker er etter mitt syn ensidig og lite konstruktivt.
Les også: Hollywoods hykleri: Dette viser hvor ille sladderpressen kan være
Ensidig forsvar av VM
Et nyere eksempel er spaltist Pål-Henrik Hagens angrep på dem som boikottet fotball-VM i Qatar. Til tross for flere gode poeng, føyer denne kommentaren seg inn i rekken av innlegg som ikke makter å ta innover seg nyansene i temaet. Hagen går så langt som å kalle avståelsen fra å se VM for «selvsentrert», og mener videre at boikotten er forbundet med Vestens holdning til arabere generelt, som Hagen sier han er fristet til å kalle rasistisk.
Igjen hoppes det i stor grad bukk over den underliggende problematikken som boikotten er utløst av. Hagen velger i stedet å tolke boikotterne i verste mening, og plasserer dem inn i en slags egen anti-imperialistisk ideologi. Jeg er glad for at Subjekt publiserer kommentarer som Hagens, men jeg etterlyser allikevel en bredere og mer nyansert dekning av slike tema av politisk karakter. Hvis ikke får ikke Subjekts lesere et helhetlig bilde.
Som nevnt er jeg glad for at Subjekt bidrar til å gjøre det norske offentlige ordskiftet mer mangfoldig. Men et slik mangfold bør også gjøre seg gjeldende innad hos Subjekt. Jeg tror avisen har større ambisjoner enn å kun være et ekkokammer for de kontrære, der en konstruktiv debatt ofres til fordel for spissformuleringer og politisk provokasjon.
Les også: Hva er så forlokkende med Andrew Tate? Jeg tror det er ganske enkelt
