Harmdirrende norske toppolitikere ser alvorlig inn i kamera. De holder en lapp med teksten «Kvinne Liv Frihet». Sørgmodig iransk musikk setter stemningen.
Heidi Nordbø Lunde (H) tar opp en saks og klipper av en tust hår. Det samme gjør Ingvild Wetrhus Thorsvik (V), Lubna Boby Jaffery (AP), Rasmus Hansson (MDG) og et par andre.
De ofrer, i all alvorlighet, en bit av seg selv i solidaritet med de iranske demonstrantene. Til sammen donerte norske politikere om lag 30 centimeter hår, da Some-videoen ble spilt inn en kald desemberdag i fjor.
Stortingspolitikere har ofte høye tanker om egen symbolske gjennomslagskraft. Men hva håper de at slike teatralske forestillinger egentlig utretter?
Trolig er den største effekten at velgerne blir forledet til å tro at stortingspolitikerne gjør noe konkret for frihetskampen i Iran. Mens i virkeligheten er den symboltunge markeringer mer egnet til å fordekke at dagens regjering nærmest jobber for å normalisere forholdet til det iranske presteregimet.
Tåkelegger årsakene til protestene
Stortingspresident Masud Gharahkhani (AP), som selv er flyktning fra Iran, ble hyllet av et samlet pressekorps da han brøt tradisjon og kutyme som Stortingspresident, og uttalte seg sterkt kritisk mot regimet. Men ikke på noe tidspunkt stilte det samme pressekorpset Gharahkhani spørsmålet om hva han og Arbeiderpartiet konkret gjør opp mot Iran?
Utenriksminister Huitfeldt (AP) jobber i dag med å forberede mer handel med Iran gjennom Instex-ordningen. Instex er en mekanisme som legger til rette for legitim handel mellom Europa og Iran. Premisset er at Iran overholder sine atomforpliktelser. Men til tross for at atomavtalen i realiteten er død, og prestestyret setter nye rekorder i offentlige henrettelser av demonstranter, mener Huitfeldt det er for tidlig å konkludere om handelssamarbeidet bør avsluttes.
For ifølge henne må vi «bevare styrken i det multilaterale systemet som en arena for dialog der alle land har mulighet til å delta og å fremme sine synspunkter». Finansminister Vedum (SP) varslet i midten av oktober at Norge skulle inngå skatteavtale med Iran som skulle «legge til rette for investeringer og aktivitet og bidra til å fremme økonomisk utvikling og vekst».
Dette var flere uker etter Mahsa Amini (22) døde i moralpolitiets varetekt, og protestene mot prestestyret raste over hele landet. Det var kun etter politisk press fra opposisjonen at Vedum la avtalen midlertidig på is.
Norske politikere og media har siden protestene begynte jobbet hardt for å tone ned hva som faktisk utløste protestene i utgangspunktet. Det var det strenge hijabforbudet. For iranere flest representerer hijaben religiøs tvang, kvinnediskriminering og underdanighet. Det er også noen av hovedargumentene FRP har brukt for å forby barnehijab i barnehager og grunnskole.
Les ogå: Skulpturen «Fearless Girl» flyttet fra Karl Johan til Irans ambassade
Dette kan vi gjøre
Vi ble også positivt overrasket da NRKs Debatten prioriterte Iran og hijab som tema. Men da kom Høyres Mahmoud Farahmand på banen, som i likhet med Stortingspresidenten har iransk bakgrunn. Farahmand engasjerte seg for at NRK skulle stanse den planlagte debatten. Han argumenterte for at temaet er så komplekst at det blir feil å snakke om hijabpåbudet i Iran, og i samme setting snakke om hijabens plass i Norge. Dette lyttet NRK til, og debatten ble «utsatt».
Men hvorfor var det så viktig for Farahmand å stanse debatten? Kan det tenkes at det ville se svært dobbeltmoralsk ut av ham å støtte kvinnene som kastet hijaben i Iran, og samtidig opprettholde et system som tillater hijabtvang på jentebarn i Norge? For tankegodset bak hijaben er nøyaktig det samme i Norge som i Iran.
I stedet for symbolikk mener FRP at Norge kan gjøre flere konkrete ting som rent praktisk vil støtte opp under frihetskampen i Iran.
For det første kan vi avvikle handel med regimet og sette presteskapet i fryseboksen gjennom sanksjoner. Vi kan avvikle kunnskaps- og forskningssamarbeidet med Iran, som uansett utgjør en stor sikkerhetsrisiko.
Vi kan forby at jentebarn her i Norge blir tvunget inn i et plagg som er designet for å undertrykke dem. Ingen av disse tiltakene vil flertallet på Stortinget stille seg bak.
Men gi de samme politikerne en mulighet til å klippe av en tust hår foran kamera, så får du plutselig en kø av mennesker villige til å «ofre» seg for friheten.
Det er så langt stortingspolitikerne flest er villige til å strekke seg i solidaritetens navn.
Les også: Irans kamp for frihet er ikke over. Hvor er alle de såkalte feministene?
