Rolleforståelsesutvalgets rapport er klar.
Utvalget ble nedsatt for å vurdere om ansatte i politiet har utvist god rolleforståelse i sitt forhold til Norsk narkotikapolitiforening (NNPF). Kritikkverdige forhold ble dokumentert.
I tillegg til misforvaltning av midler, finner utvalget at «en privat forening med et klart narkotikapolitisk syn har spilt en viktig rolle for politiet som fagorganisasjon på narkotikafeltet». Dette har skjedd «med politiets aksept, oppmuntring og økonomiske støtte», selv om faggrunnlaget har blitt stadig tynnere.
NNPF fremstiller seg som «en gjeng idealister som ofrer vår helse for å redde unge mennesker fra å havne i narkotikahelvete». Organisasjonen har derfor jobbet for å snu det de ser som en «farlig» legaliseringstrend, og har langt på vei lyktes i å sabotere rusreformen.
Likevel er ruspolitikken i bevegelse, og fordi det narkotikafrie idealet har blitt erstattet av mer rasjonelle målsetninger og hensyn, konkluderer utvalget med «at politiet ikke har tatt tilstrekkelig ansvar for en praksis som har gitt grobunn for både potensiell og faktisk rolleblanding».
Dette er viktig kritikk. Politifolk må ha gode grunner for å motarbeide legalisering, ellers står de i tyranniets tjeneste, og «politiledelsens manglende kritiske refleksjon rundt foreningens rolle» er symptom på et større problem. Det vitner om den skade som narkotikakrigen har gjort på demokratiske institusjoner, for det er ikke bare NNPF som har prioritert lojalitet til forbud fremfor faglighet.
Forbudets begrensninger
I den grad politiet har sviktet sitt ansvar for hvordan rollen som voldsmonopol håndteres, er det fordi Justis- og beredskapsdepartementet i spenningen mellom styringsjuss og rettighetsjuss har sviktet demokratiske prinsipper og rettsstatsverdier.
Dette er grunnen til at 13 justisministere siden 1991 har sett vekk fra NNPFs rolleblanding – og dette er grunnen til at departementet står på forbudets side, 20 år etter at Straffelovkommisjonens flertall anbefalte avkriminalisering.
Vi må huske at Rusreformutvalget ikke var første gangen et ekspertutvalg dokumenterte forbudets problem med rettsstatens prinsipper. Straffelovkommisjonens NOU 2002: 04 tilrettela for minoritetsbeskyttelse og et oppgjør med en ruspolitikk som gjorde vondt verre, men Justisminister Dørum ville ikke høre.
Allerede ved mottakelsen av rapporten var han klar på at legalisering var uaktuelt, og fordi Justisdepartementet har vært mer styrt av politikeres forventninger enn menneskerettslige krav, fortsetter vilkårlig forfølgelse. Rolleforståelsesutvalget har så vidt lettet på teppet. Utvalget avgrenset sitt arbeid mot Riksadvokatens granskning av politiets ransakingspraksis i narkotikasaker, og hvor langt samfunnet har driftet fra konstitusjonelle farvann, ble ikke vurdert.
Etter 60 år med ruspolitikk på totalitære premisser, tar den politiske majoritet fortsatt for gitt at menneskerettigheter kan defineres innenfor rammene av et forbud, selv om dette er langt fra sikkert.
En håndfull grunnlovsdomstoler har tross alt kommet med urovekkende dommer. De hevder at forbudet mot cannabis bryter med borgernes rett til selvbestemmelse, og Tyskland vil regulere cannabismarkedet for å beskytte befolkningens helse.
Stadig flere land følger, og å tviholde på et forbud vitner om dårlig dømmekraft. Som ansvarlig for minoritetsbeskyttelse på rusfeltet har justisministeren i stedet et ansvar for å klarlegge fordelene av et regulert marked målt opp mot et kriminalisert marked, for bare slik kan politi og borgere være sikre på at rettigheter er ivaretatt.
Les også: Forsker om medias narkodekning: – Rapporten må bli et vannskille
Jakten på syndebukker
Ifølge Politiloven skal politiet «ikke ta i bruk sterkere midler uten at svakere midler må antas utilstrekkelige eller uhensiktsmessige, eller uten at slike forgjeves har vært forsøkt». Dette avdekker et tvilsomt forhold til folkeretten, for om ikke mindre inngripende midler «forgjeves har vært forsøkt», hvordan vet vi at dagens maktmiddelbruk står «i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig»?
Så langt råder en blindsone. Allikevel medfører det stadig større konstitusjonell fallhøyde at mindre inngripende midler ikke blir vurdert, og politiet er delt.
Mens NNPF ønsker å beholde uforholdsmessige maktmidler, vil Politijuristenes leder, Are Skjold Frykholm, og Leap Scandinavia ha bedre rettighetssikring, og bare i den grad slike krefter vinner frem kan etatens navn og rykte reddes.
Det er derfor viktig med et etterspill.
Rolleforståelsesutvalgets rapport avdekker en ukultur, men det er ikke nok at bevisstheten om relevante etiske retningslinjer styrkes, slik utvalget anbefaler.
Etter at Straffelovkommisjonen og Rusreformutvalget har avdekket det manglende grunnlaget for straff, må også kunnskapsgrunnlaget for ruspolitikken gjennomgås, for det er lett å vise at lovgiver og departement ikke kan forsvare motstanden mot en mer liberal reform.
Det er også lett å vise en sammenheng mellom dagens ruspolitikk og tidligere tiders vilkårlige forfølgelse. Som kriminologien og rettssosiologien har påpekt i 40 år, ligger forbindelsen i fellesskapets behov for å gi enkeltgrupperinger skylden for problemer som vi har et kollektivt ansvar for å løse. Å begrense kritikken til NNPF vil utsette et oppgjør med den dobbeltmoral som viderefører jakten på syndebukker.
Ingen er tjent med dette, så la oss håpe at 2023 bringer lys til et oversett område, og at vi får en mer helhetlig rettighetsanalyse på rusfeltet.
Les også: Subjekt mener: Latterlig lettkrenket. Stakkars Norsk narkotikapolitiforening (NNPF)
