I et brev til Peter Hansen 28. oktober 1870 skrev Henrik Ibsen: «Brand er mig selv i mine bedste øjeblikke.»
Hvordan kunne han skrive noe slikt? Brand er en av de fremst toskene i Ibsens verker. En egotripper med psykopatiske trekk. Dette sitatet er tatt for pålydende av generasjoner med teaterfolk og litteraturvitere. Var Brand et forbilde for Ibsen, må han jo være det for oss også.
Sitatet har sementert en oppfattelse av presten Brand: som en sannhetssøkende, viljesterk, rakrygget skikkelse. Slik er det ikke. Brand er et menneske uten egenvilje, og den tilsynelatende ubøyelige og stålsatte Brand er faktisk lett påvirkelig. Han er en mann som stadig ombestemmer seg, endrer mening og ser seg ut nye mål. Hvis du overraskes av en slik påstand, er det bare å gå til teksten.
Man må ha én ting klart for seg under lesning av Ibsen: Han er kanskje den fremste forfører i vår litteratur. Skuespillene har undertekstlige dybder og subtile allusjoner som kan være vanskelige å oppdage om man ikke leser nøyaktig (og om man ikke kjenner Bibelen og Ovid). Ibsens skuespill er «urmakerstykker», som Strindberg kalte dem.
Det var nedlatende ment av Strindberg, men treffende. Hver eneste lille detalj i et Ibsen-skuespill har nemlig betydning, hver enkelt del skal passe inn i en annen. Hvis én byggesten fjernes, kan hele byggverket rase sammen. Det verste er: Kødder man med teksten, blir underteksten uleselig, og skurkene kan plutselig bli heltene. Slik det har skjedd med Nora Helmer.
Skade på Ibsen
Ja vel …? Handler da ikke «Et dukkehjem» (1979) om en kvinne som er trofast mot det beste i seg selv, som vokser og renses gjennom lidelse, og seirer i nederlagets stund?
Er da ikke et slikt opprør og en slik skjebne beundringsverdig? Bør vi ikke egentlig se opp til denne kvinnens uselviskhet og sannhetssøken? For hun er dog en vaskekte «heltinne». «En heltinne av rang» til og med, «på vegne av noe stort og uunnværlig på jorden», som Arild Haaland så storslagent har uttrykt det?
Nei, Nora er ingen heltinne av rang. Hun er en kynisk egotripper. Det vil man se hvis man evner å løfte frem underteksten. Da vil man se at dramaet er bygget opp rundt to sentrale bibelske fortellinger: Syndefallsberetningen og Juleevangeliet. Hvis du overraskes av en slik påstand, er det bare å gå til teksten.
Hvor mye skadeverk som forvoldes når det tukles med Ibsens finstemte tekster, ser man av og til i teateroppsetninger hvor avantgardistiske regissører kaster om på handlingen, stryker tekst og skriver inn ny, maler graffiti på fondveggen, lar heroinsprøyter ligge på gulvet, plasserer en scooter og et veltet kjøleskap i bakgrunnen.
Alt dette i den hensikt å gjøre Ibsen tidsriktig – hva nå det skal bety. Sannheten er at Ibsen heller blir kjedelig av slike grep. Man gjør ham liten, håndterlig, spiselig og endimensjonal.
Jeg så en «Brand»-forestilling på Nationaltheatret i 2008, som kan være et eksempel (regissør var Calixto Bieito). Dramaet begynner dystert, slik Ibsen skrev det: «Oppe i sneen på fjeldvidderne. Tågen ligger tæt og tung». Ikke så på Nationaltheatret; her var partyet i gang før vi fikk satt oss, med dop og sprit og en lettkledd dame som hadde sex med en mann i dykkerdrakt. En isbjørn hadde trekantsex med personer av mer ubeskrivelig kjønn. Den unge maleren Ejnar stakk hodet opp under kjolen på Agnes, som med et smil om munnen og oppadvendt blikk fikk orgasme der hun stod lent opp mot veggen.
Greit nok – jeg visste hva jeg gikk til: «provoserende teater». Ble jeg provosert? Nei … Jeg må innrømme at jeg under forestillingen merket en stigende irritasjon. For hva hadde jeg fått servert? Bare dårlig imiterte samleier (med klærne på) og billige splatterfilm-triks. Ikke engang en eneste naken dame på scenen.
Riktignok fikk jeg se trusene til Maria Bonnevie – men hvor interessant er egentlig det? Under denne sekvensen oppdaget jeg at sidemannen min var falt i søvn. Jeg tenkte et øyeblikk på å vekke ham med en bemerkning om at dette sannsynligvis var forestillingens høydepunkt. Her kunne han med sine egne øyne beskue noe som ellers bare var forbeholdt Fredrik Skavlans høyst private blikk.
Men jeg lot det være – jeg ville ikke provosere den sovende. Trusene var nemlig høyst ordinære, av den typen man finner på Rimi ved siden av tannpasta og barberskum.
Jeg går ikke i teateret eller på kunstutstillinger for å bli provosert. Provokasjoner i kunsten er i dag en umulighet. Hvem blir i dag provosert av Bjarne Melgaard? Investorene, kanskje, når prisene faller i markedet.
Les også: Kan Ibsen hjelpe oss å forstå QAnon?
Møkk lei
Jeg er møkk lei provokasjoner. Gjør meg heller klokere, gjør meg mer menneskelig … Vis meg Ibsens storhet – ikke regissørenes atrofierte selvbilde. Tillater dirigenter seg å skrive om Bachs kantater eller kaste om på satser og stryke temaer i en symfoni av Beethoven?
Jeg tror Ibsens utsagn om at Brand er ham selv i hans beste øyeblikk, er ren forførelse. Han visste nok at det frø han plantet i brevet til Peter Hansen, ville bli tatt for god fisk – og gi ringvirkninger. Jeg tror Ibsen hadde stor glede av slikt. Han kunne være en ful faen.
Det er i denne forbindelse interessant å merke seg hva Ibsens unge venninne Helene Raff noterer fra sine samtaler med dikteren. Ibsen fortalte henne at hans personlige hemninger gjorde at han bare kunne tale fritt gjennom en person i et skuespill, og at han uansett hadde en hang til hemmelighetskremmerier, og at en hemmelighet var for ham det kosteligste i livet.
Les også: Kritisere Ibsen? Gud seg forbarme, slikt noe gjør man da ikke!
