Kan jeg fortsatt fortelle eventyr?

Noen forskere snakker om «Askepott-komplekset»: at en kvinne fremstilles stereotypisk som inkompetent og avhengig av en mann for å være lykkelig. Her er Askepott og prinsen i den norske filmen «Tre nøtter til Askepott» (2021). (Foto: Storm Films/Nordisk film distribusjon.)
Noen forskere snakker om «Askepott-komplekset»: at en kvinne fremstilles stereotypisk som inkompetent og avhengig av en mann for å være lykkelig. Her er Askepott og prinsen i den norske filmen «Tre nøtter til Askepott» (2021). (Foto: Storm Films/Nordisk film distribusjon.)
Det sies at eventyrene sprer undertrykkende kjønnsstereotypier. Men slike tolkninger er i seg selv også undertrykkende, skriver Terje Sparby.
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er Professor i filosofi ved Steinerhøyskolen, Terje Sparby, skriver om eventyr.

Innenfor forskningen i dag fokuseres det på hvordan eventyrene reproduserer stereotypiske og undertrykkende kjønnsroller.

Eksempelvis har noen forskere utviklet begrepet «Askepott-komplekset». I denne narrative strukturen, som de mener er utbredt i filmer og bøker i dag, er en kvinne stereotypisk inkompetent og avhengig av en mann for å være lykkelig.

Askepott skal altså være urbildet på denne stereotypien. For mange som har vokst opp med eventyrene, kan slike perspektiver virke fremmedgjørende. I Steinerskolen blir eksempelvis muntlig formidling og fortellerkunst vektlagt, og materialet er langt på vei tradisjonelt.

Skal man kanskje bytte på kjønnene til karakterene for å gjøre eventyrene mindre undertrykkende?

Annonse

Selv underviser jeg i meditasjon. Ofte avslutter jeg med et eventyr eller en fortelling fra visdomstradisjonene. Nylig har jeg begynt å tvile på om det er i orden. Det kan nok lett påvises hvordan disse fortellingene har en skjev kjønnsfordeling og er stereotypiske.

Siden det er vanskelig i dag å få oversikt over hva som er undertrykkende, har det vært en tanke å rett og slett slutte å fortelle slike historier. Men er eventyr og visdomsfortellinger virkelig så ille?

Et helt menneske

Mangfold inkluderer meningsmangfold, og det finnes en stemme som lett forsvinner når eventyrene utelukkende ses på som en refleksjon av samfunnets kjønnsnormer: Den arketypiske forståelsen av eventyrene med grunnlag i Carl Gustav Jung og den esoteriske, alkymistiske, eller hermetiske tradisjonen i Europa.

Ut fra den jungianske tilnærmingen, særlig utviklet av Marie-Louise von Franz, forstås eventyrene som bilder på utviklingsprosesser, på individuasjon, altså hvordan et menneske blir til seg selv, til et helhetlig utviklet menneske.

Når prinsen og prinsessen gifter seg, handler dette ikke om det ekteskapet som reguleres av samfunnets normer, men om at det mannlige og kvinnelige, anima og animus, blir ett i menneskets sjel. En slik arketypisk fortolkning av «Askepott» er også en del av forskningslitteraturen.

Idéen om enhet av motsetninger er en idé som går langt tilbake. Hos Platon var urmenneske en tvekjønnet ball. Grunnen til tiltrekningen mellom kjønnene er at ballen ble delt og delene adskilt. Man lengter etter helhet, etter et større selv.

Religionsfenomenologen Mircea Eliade påpekte at for religiøs og mytologisk tenkning kan det androgyne bli oppfattet som mer helhetlig og perfekt. De som kommer i direkte berøring med det gudommelige, blir ofte preget av tvekjønnethet fordi tilværelsens grunn nettopp er helhetlig. Hos Hegel er det sanne alltid en enhet av motsetninger.

Ut fra den arketypiske forståelsen handler eventyr nettopp om dette: Å bli sant menneske, å møte tilværelsens urgrunn, og å bli et helhetlig utviklet individ. Skal vi slutte å fortelle om det?

Risikabelt med endring

​Riktignok kan det være noe stereotypisk med eventyrene, og i den grad de virker undertrykkende, er det verdifullt med kritiske blikk på dem. Bør man bytte kjønn eller introdusere karakterer med forskjellige legninger i historiene?

Problemet, fra et arketypisk perspektiv, er at det nettopp kan ødelegge noe vesentlig. Ut fra det jeg skrev ovenfor om tvekjønnethet, kan det virke som om det arketypiske perspektivet innebærer at utvikling handler om at man går i retning av en slags biseksualitet. Da kunne man jo tenke seg at det er på sin plass, også ut fra det arketypiske perspektivet, å gjøre hovedpersonen biseksuell.

Det positive ved dette fra et arketypisk perspektiv er at man får frem at alle helhetlig utviklede individer har en mannlig og kvinnelig side. Men da risikerer man å begynne ved slutten, og utviklingen som skal til for å forene motsetninger, kan bli utydelig. Eventyret er over med en gang det har begynt. Blikket for det mangelfulle i det ensidige og hva det ensidige trenger for å bli mer helhetlig, kan bli borte.

Likefullt kan man bli svar skyldig hvis man blir presset på om det ikke er slik at kvinnelige figurer i eventyrene blir fremstilt på en negativ måte. Men før man svarer på det, bør den arketypiske forståelsesmåten prøves ut. Og det som er karakteristisk ved den, er at det ikke går an å presentere den ene eller andre kvaliteten utelukkende som negativ. Snarere anlegger man et utviklingsperspektiv. Alt streber mot helhet og helheten henger vesentlig sammen med veien til helheten.

På samme måte som begrepet «forelder» ikke gir mening uten begrepet «barn», gir ikke begrepet «kvinnelig» mening uten begrepet «mannlig» – og motsatt. Igjen: før eventyrene forandres på eller legges til side for godt, bør slike tankeganger prøves ut.

Les også: Reaksjonært, mannssjåvinistisk idioti

Mangfoldige kjønnsuttrykk

Hvis man ikke kjenner til det arketypiske ved eventyrene, vil man nettopp ha en mangelfull innsikt i hva man gjør når man forandrer dem. Hvis man insisterer på at eventyrenes opprinnelige form i all hovedsak er undertrykkende, at alle som forteller eventyr reproduserer undertrykkende stereotypier, og at eventyrene enten må forandres på eller kastes på historiens skraphaug, ender man fort opp med å undertrykke det arketypiske blikket på eventyrene.

Man kan trekke en interessant kobling mellom det arketypiske perspektivet og utbredelsen av mangfoldige forståelser av kjønn og kjønnsuttrykk i dag.

Kan dette henge sammen med en en høyere grad av arketypisk individuasjon i samfunnet generelt? Det er historie jeg skal fortelle en annen gang.

Les også: Forlag trekker eventyrbok etter reaksjoner på jøde-fremstilling

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar