Annonse

Reaksjonært, mannssjåvinistisk idioti

Publisert 4. februar 2023

Har du opplysninger i saken? Tips oss

Ungdommen bygger videre på etablerte skaperverk, slik barna etter dem skal gjøre det samme. Benektes de det, mister fremtidig kunst all verdi, skriver Cornelius C. Steinkjer. Bildet viser Edvard Munchs portrett av Henrik Ibsen.

Inge S. Kristiansen stiller seg ikke bak teatrenes behandling av Henrik Ibsen. Med freidighet og skråsikkerhet slår han beina under all kunstnerisk utvikling, skriver Cornelius C. Steinkjer.
Annonse

Da Henrik Ibsen returnerte til fedrelandet, etter en årelang eksil lenger ned på kontinentet, ble han redd.

Han ble redd for de unge, lovende dikterne i hjemlandet. Ingen kan konkludere i egen levetid med at de vil være relevante hundre år etter sin død, heller ikke geniene. 

Ibsen lot seg derimot ikke hemme av frykten, tvert imot ble den utgangspunktet for hans kanskje underligste og mest åpne skuespill, «Bygmester Solness» (1892). 

Et tre-akters drama om Halvard Solness, som en gang hadde drømmen om å bli arkitekt. Og ikke bare hvilken som helst arkitekt. Han ville skape luftslott med grunnmur.

Det klarte han ikke, og måtte nøye seg med tittelen «byggmester». En sentral faktor til at han ikke fikk fullbyrdet sin misjon, var at han ikke hadde evnen til å holde tritt med tiden. 

Annonse

Snutter

Se alle

Les mer av det du bryr deg om