Grunnskoleopplæring er i all hovedsak pliktig for barn og ungdom i Norge.
Hva denne opplæringen skal innebære, er derimot ikke selvsagt.
I den forbindelse er det på tide å rette blikket mot fremmedspråket – det tredje språket.
Som del av overgangen til ungdomsskolen står norsk ungdom overfor et valg. Hvilket fremmedspråk skal jeg velge å lære meg? For de fleste i dag handler dette om å velge blant de kontinentale språkene tysk, spansk eller fransk.
Majoriteten av uteksaminerte elever tenker antakelig ikke tilbake på fremmedspråktimene som en smerte. Ikke slik et visst annet skriftspråk hadde en tendens til å påføre. Inntrykket er kanskje heller at det var nokså frukteløst.
Faget lider med tiden stadig mer av en anakronistisk bismak – at hele opplegget er ute av takt med tiden vi lever i.
Oppegående uten fremmedspråk
I dagens globaliserte tilværelse er trenden at all form for dypere kommunikasjon på tvers av grensene, utover «Guten Tag, wie geht’s?», foregår på det dominerende språket. Den nytten fremmedspråkfaget hadde noen tiår tilbake, er forsvunnet med vår økte dyktighet i engelsk.
Gjennomfører eleven sitt fremmedspråk både på ungdomsskolen og videregående, har hen hatt om lag 450 skoletimer med slik undervisning. La meg her invitere deg til å se for deg borgeren som derimot aldri har hatt noen undervisning i fremmedspråk. Hvilke mangler ser du for deg?
Har hen større vansker med å orientere seg om politikk og nyheter? Står hen dårligere stilt til å tilegne seg kunnskap eller lykkes i jobben? Står hen i det hele tatt dårligere stilt i sin fremtid? Er ikke anerkjennelsen at man egentlig ikke ser noen problemer i det hele tatt?
Den befriende anerkjennelsen av fagets potensielle manglende nytte leder oss til et nytt tankeeksperiment: hva gjør vi nå med disse 450 skoletimene som plutselig er disponible? I dette vakuumet er det frie tøyler.
Les også: Ingen ytringsfrihet uten språk
En sunn balanse
Hva med å bygge ut et annet fag? Som del av fremmedspråket inneholder målet om å gjøre eleven bedre kjent kulturen og historien i ens valgte språks hjemland.
Hva med å ikke kun lære om denne kulturen og historien som tilhører, men å fordele noen timer til samfunnsfag og historie? Altså å gjøre disse fagene større i omfang og mer holistiske med tanke på spennet av kultur, historie og ideer som kan gjennomgåes.
Det er også rom for å underholde tanken at disse timene vil kunne blitt erstattet med fritid i stedet. 450 timer ekstra i sin ungdom til å skue omverden ut fra hva som måtte være en selv lystbetont å utforske. Lær her for all del et fremmedspråk om du måtte ville det!
Mer tid til fotball, bading, gitar, dansing, lesing, sjakk, tur, hesten, relasjonene til jevnaldrende, flørting og kanskje en første kjæreste. Vil denne mindre arbeidsmengden kanskje resultere i bedre trivsel og velvære på begge fronter?
Slik som i debatten angående effekten av kortere arbeidsdager vil kanskje en slik ny mengde fritid gagne ungdommen òg. Gi dem en mer helsebringende balanse mellom skole, lekser og selve livet.
Les også: Språkrådet ber byrådslederen gripe inn i navnestrid i Oslo
