Nasjonalmuseet skal slutte med kanon, slutte med epoker, slutte å fortelle hvor kunstnerne kommer fra, og heller ha et «fresht», samfunnsrelevant blikk på kunsthistorien.
Det minner nesten litt om «Søppel» (2008), Tommy Sørbøs hysterisk morsomme roman som parodierte et kunstmuseum med dynamisk ledelse.
«Hva er viktig innenfor museets kunstsamling, hva skal formidles til samtid og etterkommere som en umistelig del av vår kunstneriske arv?» Disse essensielle spørsmålene stilte Steinar Gjessing i januar, da han startet en debatt om Nasjonalmuséets kanon: den forbilledlige serien med kunstnerskap og kunstretninger som skal være felles referansegrunnlag for alle besøkende. Kort sagt hvilke kunstverk muséet stadig skal vise.
Den tidligere førstekonservatoren ved museet for samtidskunst mener flaggskipet blant våre kunstmuseer har en mangelfull presentasjon av flere sentrale norske og internasjonale kunstnere fra 1900-tallet.
«Publikum tilbys kun et overfladisk, springende potpurri av kunstverk,» skrev han i Klassekampen i januar. Museumsdirektør Karin Hindsbo svarte at hun ønsket debatten velkommen.
«At en så kunnskapsrik person som Gjessing har tatt seg bryet med å skrive en så grundig artikkel med over 70 kunstnere han savner, er helt fantastisk,» uttalte hun da. På samme tid var hun helt uenig, og anerkjente ikke det han sa.
Skal vi le eller gråte?
Fire uker senere kom Stina Högkvist, samlingsdirektør ved det som skal være Norges museale spydspiss, med helt andre karakteristikker: «Jeg synes Gjessing bagatelliserer oss. Han har levert en forenklet, overfladisk og generaliserende kritikk,» var en av de famøse uttalelsene hun søndag gav i et større intervju til Aftenposten.
Heidi Borud i Aftenposten gav med det innsyn i hvordan toppledelsen ved Nasjonalmuséet tenker. Så gikk deler av det offentlige Norge umiddelbart bananas. Først og fremst fordi direktøren med ansvaret for samlingene i Norges nasjonalmuseum sa at Christian Krohgs ikoniske verk «Leiv Eiriksson oppdager Amerika» (1893) er kolonialistisk.
Og etter et døgn la Högkvist seg flat, og Hindsbo vil henge opp igjen maleriet. I fire uker vel å merke. Men de andre av Högkvists minst like oppsiktsvekkende uttalelser i samme intervju, har fått lite oppmerksomhet.
At Nasjonalmuseet ikke lenger vil jobbe med kanonbegrepet fordi ledelsen tror bilmekanikeren som besøker museet, ikke vil ha nytte av det, som Högkvist faktisk presterer å si, fremstår misforstått.
Besøkende skal altså fratas kjente holdepunkter i samlingen, og tilsynelatende heller ta ansvar for egen læring. For Nasjonalmuseet i Norge skal nå vise mer kunst av personer som tilfeldigvis ikke er født med hvit hudfarge og heller ha et samfunnsrelevant, fresht blikk på kunsthistorien, som Högkvists sa. Eller vise mindre kunst av personer som tilfeldigvis ble født med hvit hudfarge, som blir den naturlige konsekvensen.
Om en slik justering av kanon bygger på en langsiktig prosess preget av grundig forskning og gjenspeiles i muséets utstillinger, slik at vi forstår fortidens kunst og historie bedre, er det interessant. Selv om Högkvist var unødvendig provoserende i sine identitetspolitiske uttalelser.
Om hun har tenkt til å bedrive revisjonisme og fjerne kunst i stedet for å forklare den på nytt, er det derimot bare tragisk. Så hvilket av disse alternativene er det egentlig?
Norsk skolepolitikk har vist oss hvor ubrukelig og farlig metoden «ansvar for egen læring» er.
Likefullt skal Nasjonalmuseet nå ikke bare slutte med kanon, men også fjerne bruken av kjente epoker. Etablerte kunsthistoriske begreper som impresjonisme er nå fremmedgjørende for oss, har Nasjonalmuseet bestemt.
Allmenndannelsen bilmekanikeren og mange med henne sitter igjen med som kartet vi orienterer etter i kunstverden, er borte. Direktøren med ansvar for samlingene har i tillegg revidert det hun kaller «ideologiens buljongterninger.» Museet skal ha brukt store ressurser på å gjennomgående fjerne informasjon som forteller oss hvilken nasjon kunstnerne kommer fra, fordi vi da «fanges» i en nasjonalitet.
Skal vi le eller gråte? Tankene går uvegerlig til romanen «Søppel», om dynamisk ledelse i et fiktivt nasjonalmuseum. Den var morsom fordi den var så outrert satirisk, men dette skjer faktisk her og nå.
Mente det hun sa
En mektig kvinne i norsk kunstverden, Munch-direktør og tidligere Kulturrådsleder, Tone Hansen, mener det er riktig av Nasjonalmuseet å «utfordre kanonbegrepet». Men er det egentlig det de gjør?
Tidligere museumsdirektør og kurator Åsmund Thorkildsen, skrev i et essay i fjor høst at kuratorens frihet angripes når verdihierarkiene oppløses – og da blir kunsten meningsløs. Han nevnte samtidig: «Maktkampen som kommer fra konkurrende akademisk hold, der woke-generasjonens aktivister med moralen på sin side nok vil ønske å markere seg like sterkt som den sterke, frie kurator, og kanskje enda mer autoritært.»
I søndagens Aftenposten kunne Högkvist fastslå at: «Her jobber vi ikke med kanonbegrepet». Hun presiserte endatil at Nasjonalmuseet ikke vil etablere noen ny kanon i det hele tatt. I stedet skal perspektivet breddes og blinde flekker dekkes. Nasjonalmuseet søkte ekstra statsstøtte for prosjektet «Spark den norske kanon». Og det vil de fortsette med, selv om Forskningsrådet avslo søknaden, skriver Aftenposten.
Forvarselet kom, mer innpakket, i Dagsnytt 18 noen uker tidligere. «Nasjonalmuseets kanon er å omskrive kunsthistorien og gi mer rom til kunstnere som har manglet på veggene i 50-100 år,» sa Hindsbo.
Hvilken forskning ligger til grunn for valgene? Hvor er den kunstfaglige diskursen til en ny kanon? I studio ble forsøkene på debatt, innvendingene fra kapasiteter som Gjessing og Thorkildsen, raskt redusert til Hvermansen.
«Dette er ikke deres kanon, vi har ikke ønsket en konservativ versjon,» sa Hindsbo. Högkvist ser med andre ord ut til å ha hatt full ryggdekning, selv om hun nå løp linen helt ut og avslørte at den nye kanon faktisk er å avskaffe den.
Selv om Högkvist sa at ting kom feil ut da hun sa ordet «kolonialistisk», må vi legge til grunn at Nasjonalmuseets assisterende direktør tar sitatsjekk når hun gir intervjuer. Og Borud har bekreftet at hun sitatsjekket alt. Det betyr at Högkvist faktisk mente det hun sa.
Et museum for vanlige folk
Etter vel et døgns storm skrev pressen at Högkvist la seg langflat. Mon det. Beklaget eller modifiserte hun noe av dette? Eller var det bare bruken av ordet kolonialistisk som ble beklaget?
Krohg er ikke kansellert, sier Högkvist nå. På Dagsnytt 18 mandag fossrodde Hindsbo, og benektet energisk at noen hadde kommet med uttalelse Högkvist hadde sitatsjekket. Når Högkvist og Hindsbo likevel er fast bestemte på å stue Krohg tilbake i magasinet etter en måned, blir effekten i praksis den samme.
Tidligere direktør ved Nordnorsk kunstmuseum, Knut Ljøgodt, peker på at det er mulig å ha to tanker i hodet samtidig. Det er selvsagt viktig for Nasjonalmuseeet og andre å fortelle den store fortellingen om norsk kunsthistorie, selv om vi alle samtidig må forske og se etter ukjente kunstnerskap eller temaer, sa Ljøgodt til Aftenposten. Han slutter ringen Gjessing startet. Hva skal norsk kunsthistorie være, og hva skal Nasjonalmuseet være?
Det enkle svaret er at om Nasjonalmuseet skal være museum for vanlige norske folk, må det forvalte den norske kunstarven med mer klokskap enn de gjør nå. Visst kan de tenke nytt om historien, feminisme og skeive, men det må skje etter grundig forskning, refleksjon og faglig debatt.
Fremfor å skrote den store fortellingen må museet evne å fortelle den på en måte som samtidig tar opp nye elementer så vi forstår historien bedre.
Les også: Subjekt mener: Usaklig kritikk av Nasjonalmuseets samlingsdirektør
Krav til ny ledelse
Hindsbo har gjort en stor jobb i å samle og åpne et nytt Nasjonalmuseum, og har varslet at hun ikke ønsker å fortsette etter åremålet. Fremfor en debatt om hvilke verker som skal være i kanon, skal vi kanskje heller spørre hvordan en ny direktør bør ta museet videre?
Debatten om vårt fremste kunstmuseum viser at det betyr noe hvem som leder, og hvilke holdninger de har. Det betyr også noe hvilken fagkompetanse man har i styre og ledelse.
Flere land stiller høye kompetansekrav på relevant fagfelt for å lede et offentlig museum. I Solberg-regjeringens museumsmelding ble spørsmålet om hvilken faglig ledelse museene trenger, tatt opp. Departementet mente det er grunn til å se nærmere på krav til kompetanse i den samlede museumsledelsen, for eksempel hva forskning angår.
Regjeringen varslet samtidig kvalitative, fagfellebaserte vurderinger av museene på institusjonsnivå. Spørsmålet om en museumslov, der kompetansekrav til ledelsen naturlig hører hjemme, ble av kulturminister Abid Raja (V) skjøvet inn i arbeidet med kulturloven, så det spørsmålet ligger nå på kulturminister Anette Trettebergstuens (AP) bord.
Mange orker ikke eller tør ikke engasjere seg i denne typen debatter. De er kompliserte, og det er skummelt å bevege seg inn på et fagfelt man ikke selv behersker. Når legfolk deltar i arkitekturdebatten, tyr fagfolk gjerne til stygge hersketeknikker.
På kunstfeltet har våre fremste fagfolk som Gjessing og Thorkildsen allerede meldt seg til debatt. Kanskje bør vi også spørre flere bilmekanikere og vanlige folk om hvilket nasjonalmuseum de vil ha?
