I det siste har det vært en heftig debatt om presentasjonen av kunsten i det nye Nasjonalmuseet.
Fokuset har spesielt vært på kunsten fra 1900 og frem til vår tid. Det har vært uenighet om hvilke kunstnere som burde presenteres, hvor stor plass de enkelte burde ha og hvilken kunst som skal representere det beste fra denne tidsperioden i det nye museet.
Men også utvalget og utvalgskriteriene for den historiske kunsten debatteres nå heftig. Begrunnelsen fra avdelingsdirektør Stina Högkvist, om at det ikoniske «Leiv Eiriksson oppdager Amerika» (1893) er forvist til kjelleren fordi det er kolonialistisk, har skapt reaksjoner.
Dessverre er det sannsynlig at tilsvarende «tidsriktige» holdninger har vært styrende for mye av det som presenteres på museet.
Dårlig planlegging
De fleste ser ut til å enes om at Nasjonalmuseet er for lite til å kunne gi en fullverdig presentasjon av norsk billedkunst.
Det er ikke plass til å presentere viktige kunstnerskap i den bredden de fortjener. Utstillingen er ufullstendig og gir liten mulighet til fordypning i viktige kunstnerskap. Mindre enn et år etter åpningen, er det tydelig at museet ikke dekker plassbehovet for viktig norsk kunst. Og hva med kunsten som sannsynligvis tilkommer de neste tiårene?
Situasjonen er problematisk og oppsiktsvekkende. Det skyldes mangelfull planlegging. Det er bare museets direktør og deler av staben som mener museet er stort nok.
I denne situasjonen peker mange på det opplagte: at Nasjonalgalleriet kan avhjelpe plassmangelen i det nye Nasjonalmuseet. Dermed får bygget tilbake sin status som kunstgalleri, og viktige historiske røtter blir ivaretatt.
Les også: Kanskje vi bør spørre flere vanlige folk om hvilket nasjonalmuseum de vil ha?
Kulturministerens viktigste oppgave
Men nå er kulturministeren i gang med å utrede muligheten for et underjordisk teater på Tullinløkka, der store deler av Nasjonalgalleriet er tenkt benyttet til nødvendige støttefunksjoner for teateret.
Hvis dette skulle bli realitet, er både Nasjonalgalleriet og den viktige allmenningen Tullinløkka i realiteten tapt. For teaterkunsten, for billedkunsten og for Oslo som hovedstad fremstår dette som en haltende og dårlig idé som bør legges til side.
I stedet bør det fattes vedtak om en tiltrengt oppgradering av Nasjonalgalleriet for visning av den historiske kunsten, og for en fornuftig istandsetting av Nasjonalteateret.
Å forvalte disse viktige byggverkene ved oppgradering og riktig bruk er etter vår mening kulturministerens viktigste oppgave.
Les også: Tendensiøst og politisk korrekt vås fra Nasjonalmuseet
