Kjetil Korslunds anmeldelse av Paul Grøtvedts bok «Hvor er det blitt av kunstens sanselige skjønnhet?» (2023) hos Subjekt forrige uke fortjener en kommentar. Fordi den er ute av takt med det temaet Grøtvedt tar opp i boken.
I stedet for å gi leseren sin vurdering av om bokens innhold og problemstilling er relevant, bruker Korslund anledningen til å anmelde Grøtvedt som akterutseilt, fordomsfull, og selvsagt, sneversynt. Han skriver: «Det er ikke slik at Paul Grøtvedt ikke forstår hva som er skjedd fra 1917 til i dag; han bare hater det. Og der har han vært i mange år. Men hvem snakker han til? Og hvorfor?»
Bokens tittel er et spørsmål, en problemstilling som Grøtvedt forsøker å besvare, og som Korsvold burde ha kommentert. Med utgangspunkt i tittelen byr Grøtvedts drøftelse på interessante opplysninger, perspektiver og kunnskap, som mange lesere vil ha glede av.
Det er ikke sneversyn og hat som preger boken, men bred kunnskap, engasjement og kjærlighet til billedkunsten.
Hva er kunst?
Grøtvedt foretar en gjennomgang av kunsthistorien der det sentrale er kunstnernes posisjon i samfunnet, opplysningstidens betydning for frigjøringen av kunsten som et autonomt felt ved siden av vitenskapen og religionen.
Modernismen, som er et barn av opplysningstiden, utviklet en kunstforståelse som har dekonstruert og forkastet estetiske normer og verdier, og har ført til at etablerte verdier ved kunstverket, som sanselighet og skjønnhet har forsvunnet. Det er en problematikk som nylig ble debattert i mediene i forbindelse med Nasjonalmuseets kanonkrise. Grøtvedts historiske presentasjon av denne dekonstruksjonsprosessen er dokumentert med navn og referanser.
Grøtvedts poeng er at omdefineringen av kunstverket har hatt en stor konsekvens for samtidskunstens vedkommende. Fra å være et fysisk objekt med bestemte estetiske kvaliteter er kunsten gradvis endret til et begrep om kunsten, der konteksten er bestemmende for om en gjenstand er et kunstverk.
Det vil si: Det er ikke objektet i og for seg som gjør det til et kunstverk, men sammenhengen det inngår i, og det teoretiske grunnlaget, en legitimering av hvorfor det skal oppfattes som et kunstverk.
Les også: De sa det før det var kult
Overser viktige deler
Motsatt av hva Korslund hevder, mener Grøtvedt ikke at kapitalkreftene eller markedet er en velsignelse for kunsten.
Tvert imot: forfatteren skriver at den internasjonale kunsthandelen og dens kapitalsterke samlere i stigende grad deponerer egne verker i prestisjetunge museer for å kjøpe seg kvalitetskriterier.
I praksis betyr det at den estetiske verdien på museenes egne samlinger devalueres. Det er en prosess som er godt dokumentert av den franske kunst- og kulturforskeren Nathalie Heinich.
Andre viktige temaer som ikke er omtales av Korslund, er kapitlene om estetikkens historie, kunstutdanningens historie og kunstkritikkens historie, og at kunstkritikken av mange fagfolk anses for å være død. Det siste kapitlet om den gåtefulle sansningen, som sammenføyer bokens inndelinger og filosofiske fluktlinjer til en enhet, har gått Korslund hus forbi.
Det er synd at Subjekts anmelder har gått glipp av Grøtvedts intensjon. Boken byr på interessante og relevante innspill til en samtale om kunstens posisjon og status i dagens kulturelle klima.
Les også: Sneversyn på samtidskunst
