Blir «sensitivitetsleser» årets ord i 2023?
I hvert fall vakte det oppsikt langt utenfor Subjekts kulturkrigsspalter da forlaget Gyldendal ville gi etter for en storrengjøring av Roald Dahls bøker. De fleste fikk med seg at ordene «tjukk» og «stygg» skulle endres, men Dahls britiske forlag Puffin har gjort over 500 endringer i ti bøker totalt. Selv motsatte forfatteren seg sterkt slik språkvask i et lydopptak åtte år før sin død.
Jeg fulgte debatten med interesse, da jeg selv har utgitt en ungdomsroman på Gyldendal («Inniverset», 2001). Der opptrer ordene «tjukk» og «stygg» allerede på første side. Jeg liker ikke disse ordene, men de ble brukt i miljøet jeg skildrer i boken. I tredje kapittel dukker «faens hore» opp, en frase jeg ikke kan fordra.
Mange av ordene jeg hørte rundt meg på barne- og ungdomsskolen ville jeg aldri brukt selv, om jeg ikke skulle skrevet en troverdig historie om skoleelever på 1990-tallet. Det er Aftenposten som bruker ordet «troverdig» om boken, og bokanmelder Hilde Bjørnhovde mener troverdigheten nettopp skyldes språket. Slik er det ofte.
Jeg har ikke noe personlig forhold til Roald Dahl, og foretrakk andre forfattere i ung alder. Én av dem var Ingvar Ambjørnsen. Det er stor forskjell på de to, men friskt språk og humor er en fellesnevner. Nå frykter Ambjørnsen at noen vil ta livet av språket hans etter hans død. Han trekker spesielt frem «Pelle og Proffen»-serien, som henvender seg til barn og unge fra rundt elleve år.
Bøkene ble skrevet mellom 1987 og 1995, og flere av dem ble filmatisert. I 1990 ble «Døden på Oslo S» sett av en halv million kinogjengere, og nå spilles teaterstykket med samme navn for fulle hus i Oslo.
Få skriver mer troverdig om samfunnets outsidere enn Ambjørnsen, men ville språket hans overlevd en sensitivitetsleser?
Aldrende Umpa-lumpaer
I «Døden på Oslo S» møter vi både en «horekunde» og en «gammal alkis». I en burgersjappe sitter en pakistaner med «ufordragelig hvite tenner». Sistnevnte beskrives slik fordi hovedpersonen Pelle er sjalu på ham, ikke fordi Pelle eller forfatteren er rasist.
Karakterer rundt 40 år kalles «gamlinger», noe som blir forståelig fra synsvinkelen til 15 år gamle Pelle. Fra et mer objektivt ståsted gir det liten mening, men historien skildres ikke fra et slikt ståsted. Da ville det blitt en annen historie.
Jeg kunne latt meg krenke av at mine jevnaldrende kalles «gamle» på trykk. I Roald Dahls bøker er flere slike eksempler endret. «I gave some to an old Oompa-Loompa» er endret til «I gave some to an Oopma-Loompa», og «except her faithful old Mary» er blitt til «except her faithful Mary».
Signaliserer slik sensur respekt for de eldre? Jeg tolker det mer som et så negativt syn på alderdom at den må usynliggjøres, selv når det er Umpa-lumpaer og ikke Homo sapiens som drar på årene.
Synes du det er slemt å kalle folk tjukke og stygge? Det synes jeg i mange tilfeller. Jeg kunne skrevet på Facebook at folk som vil beholde disse ordene hos Roald Dahl, er slemme. I sosiale medier er sterke meninger en valuta som lett kan omsettes i det digitale dopet «likes». Dermed har det gått sport i å formidle korte buskap som er lette å ta stilling til.
Har du ikke lest bøkene til Roald Dahl? Ikke noe problem, du trenger bare å få med deg en tweet om dem, så kan du mene alt du orker og bli belønnet for det. Problemet er at det gir liten mening å mene noe om ord løsrevet fra deres sammenheng. Det skjønner alle som har lest mer skjønnlitteratur enn de har hengt på sosiale medier, men slike blir det stadig færre av.
Les også: Forfattere vil ha kontrakt mot sensur av bøker
Ødelegger poenget
På 1990-tallet fantes det ikke sensitivitetslesere.
Likevel var det ikke lesehestene på min barneskole som kalte sine medelever tjukke og stygge, ei heller «faens hore». Hvordan kan det ha seg? Keith Oatley, psykolog og forsker ved Universitetet i Toronto i Canada, har gått gjennom mange studier av hvordan skjønnlitteratur påvirker oss.
Hun kaller slik litteratur en simulator for det sosiale livet. Karakterer og sosial kontekst i bøker kan trene opp våre egne sosiale ferdigheter. Leseren begynner å reflektere over andres motiver og følelser. «Skjønnlitteratur kan gjøre oss mer empatiske», oppsummerer forskning.no.
Sosial intelligens handler blant annet om å skjønne at samme ord kan være passende og upassende i ulike sammenhenger. Her er skjønnlitteraturen en god læremester. I originalutgaven av Roald Dahls «Heksene» het det at en heks kan være kassadame eller brevskriver for en forretningsmann. I den nye versjonen er yrkene byttet ut med toppforsker og bedriftsgründer, antakelig for å vise at kvinner kan ha flotte karrierer.
Men Dahls poeng er ikke å vise hva slags jobber kvinner kan ha. Det er å vise at en vanlig person med et alminnelig yrke kan være ond, og følgelig at vi ikke kan vite hvem som er hekser. Revideringen ødelegger dette poenget, påpeker forfatter og filosofiprofessor Lars Fr. H. Svendsen.
Hva skal vi med sensitivitetslesere om de mangler sensitivitet for ordenes kontekst? Det kunne gitt mening å modernisere «brevskriver for en forretningsmann» til en stilling på samme nivå, som er like vanlig i dag. I hvert fall ville det vært mer sensitivt enn å forvandle yrket til noe mye mer distingvert.
Forflater språk og følelser
Nylig intervjuet Aftenposten junior noen som forklarte hvordan språket til Roald Dahls karakterer viser personligheten deres.
De var ikke professorer, men fjerdeklassinger. Hvis personer er slemme og ekle, må de jo si noe slemt og ekkelt, påpekte barna. De hadde liten sans for endringene de ble presentert for. «Hvis det skal skrives om, bør det være ord man nå kan bli straffet eller nesten komme i fengsel for,» mente Stine (9).
Da jeg spurte min egen fjerdeklassing hva han syntes om språkrøkten av Roald Dahl, begynte han på en lang utledning om at det slemme og ekle må eksistere for at noe skal oppleves som godt og snilt. Dessuten var han enig med barna i Aftenposten om at ekle ord og karakterer gjør bøkene morsomme.
«Det blir jo ikke noe spennende hvis du bare skriver om en vanlig person som møtte en annen vanlig person og de møter en snill og pen person. Da blir det ikke noe gøy,» sa Sunniva (10) i Aftenposten. Vil vi at barn skal lese bøker, kan vi ikke ribbe historiene for alt som er spennende og gøy.
Roald Dahl kombinerer noe spennende og gøy med et rikt språk, i motsetning til mange youtubere og andre influensere som retter seg mot barn. Revisjonen av bøkene er i mange tilfeller en forflatning av språket.
I den engelske versjonen av «Heksene» (1983) er «kilthy old cow» endret til «monster» og «that awful maid» til «the cleaner». I «Verdens største fersken» (1961) er «going white as a sheet» endret til «looking terrified».
Var det snakk om mat og ikke språk, ville det vært som å bytte ut sjøkreps fra Statholdergaarden med crabsticks fra Rema 1000. Det er ikke slik vi redder barns sinn. Et rikt språk beriker både tanker og følelser. Men Dahls sensitivitetslesere ser ut til å frykte følelser.
Fraser som «ranting like a maniac», «I was crazy» og «she looked as though she was going to faint» er helt fjernet fra bøkene. «She’s mad» er endret til «she’s lost her mind» og «wobbling crazily on his one leg» til «wobbling unsteadily».
Når nyanserte uttrykk for sterke følelser fjernes eller dempes, gjør vi barna en bjørnetjeneste. De slutter ikke å ha sterke følelser selv, de får bare mindre trening i å sette ord på dem.
Les også: Den norske kultursektoren bør ta et prinsipielt oppgjør med denne ukulturen
Vi elsker skurker
Den 22. februar, tre dager etter at Gyldendal ville føye seg etter Roald Dahls britiske forlag, hadde de ombestemt seg.
I hvert fall sa de at det var uaktuelt å ta inn alle endringene, når de så hvor mange det var. Det er betryggende at forlaget tenker selv, og vil vurdere endringer ut fra en norsk kontekst.
I Norge har ikke kulturkrigerne drevet hverandre til like ekstreme posisjoner som i den engelskspråklige verden. Hos oss klarer de aller fleste å lese at brannmesteren i «Verdens største fersken» blir hvit som et laken i ansiktet, uten at de tolker det som rasehygiene. I den engelske utgaven får han ikke engang lov å være rød i ansiktet lenger.
Uansett hvilke ord vi kaller støtende og sensurerer, vil noen overlevende ord alltid være de verste, og overta de døde ordenes skurkerolle. For mennesker elsker skurker, enten de er karakterer i en roman eller løsrevne ord i sosiale medier. Skurkene lar oss føle oss gode, og tilfredsstiller vår trang til å delta i det godes kamp mot det onde. Og det som angripes, får noen en trang til å forsvare.
Den enes skurk blir den andres helt, og så har vi det gående. Den umåtelig populære kulturkrigen er ett av mange eksempler på det. Jeg synes det er litt gøy og litt spennende å delta i den, derfor skriver jeg denne spalten istedenfor en bok om en vanlig person som møter en annen vanlig person som i sin tur møter en snill og pen person. Skal bøker bare være snille og pene, frister det mer å skrive noe annet.
Litteratur uten temperatur kan kunstige intelligenser som ChatGPT skrive gratis, det krever ikke menneskelige evner. Når jeg tar opp temaet med chatboten, sier den: «For å sørge for at jeg ikke krenker noen, prøver jeg å bruke et nøytralt og objektivt språk».
Er det dette språket vi ønsker oss fra fremtidens skjønnlitterære forfattere? I så fall vil bøkene ha lite å lære oss om menneskers sosiale liv, for det kan være både ekkelt, krenkende og kjempegøy.
