I en sak i Subjekt forrige uke hevdes det at «woke er ut». Jeg tror ikke det er ut å være woke. Men det er kanskje ut å kalle seg woke.
Den samme tendensen så vi da debatten om feminisme blomstret. Feminister var ekstreme, triste og maktsyke kvinner som ville ha rettigheter på bekostning av andres. Det var i alle fall sånn de ofte ble omtalt.
Folk skulle i hvert fall ikke kalle seg feminist. Jeg kan nok ganske trygt si at hvermannsen støtter det feminismen egentlig handler om. Det samme går nok for det woke egentlig handler om.
Det er ofte de mest hardbarka, høylytte og ekstreme i hver gruppe som offentlig tar til seg bekledningen woke, feminist et cetera. Det er helt naturlig at folk flest ikke bryr seg like mye som de som bryr seg aller mest.
Og dermed går woke fra å være noe folk flest er og bør være, til å være spesielle folk, helt i ytterpunktet.
«Woke» har gått for langt
Det er en kjedelig tendens i dette tilfellet, selv om den er ganske så naturlig – at vi lar ellers gode begrepers betydning endre seg ut ifra hvem som benytter dem.
Betydningen av det å være woke er jo i utgangspunktet veldig god og konstruktiv. Woke (engelsk for «våken, oppvåknet») er et uttrykk fra afroamerikansk slang som betyr å være våken og oppmerksom på sosial forskjellsbehandling. Det innebærer å være spesielt opptatt av identitetspolitikk og engasjert i kampen mot urettferdigheter i samfunnet, særlig sexisme, rasisme og annen diskriminering som anses som krenkende.
Ansvarlig redaktør i Subjekt, Danby Choi, skriver også på Twitter at å være woke er ut, og henviser til befolkningsanalysen hvor 73 prosent mener at woke har gått for langt. Det har jeg ingen problemer med å forstå, fordi woke slik det nå omtales, har gått for langt. Jeg identifiserer meg gjerne som woke, men det betyr ikke at jeg synes at Christian Krohgs maleri skal settes i kjelleren uten diskusjon, eller at alle bøker som ikke er skrevet i samtiden, skal sensitivitetsleses helt ukritisk. Hadde jeg hatt konsentrasjonen til det, skulle jeg gjerne lest Harry Potter også, til tross for alle kontroversene om J.K. Rowling som person.
Jeg tror et vesentlig poeng i woke-debatten er at en stor andel unge blir mer varsomme for å uttrykke sine meninger, slik undersøkelsen Ung 2022 viser. Å kalle seg woke eller identifisere seg med hvilken som helst bevegelse, er en del av det å uttrykke en mening.
Det er tross alt lettere å være woke uten å kalle seg det, enn å være woke og ha det skrevet med blokkbokstaver i panna. Du er en real og reflektert kar, men slipper å måtte forklare hvorfor du er det, hele tiden. Det høres ut som en god deal spør du meg, og da er det kanskje ikke så rart egentlig, at «folk flest» mener at «woke er ut».
Les også: Hva betyr egentlig woke? Omtrent det motsatte av hva det pleide
Anti-ytterpunkt
Maria Zähler deltok også i debatten hos Nettavisen forrige uke:
«woke/interseksjonelle forestillinger identifiserer hele grupper mennesker som enten ofre eller undertrykkere […] Som transkvinne skal jeg, i henhold til woke, være et offer for undertrykkelse i det norske samfunnet.»
Det er ikke dette woke handler om, og det er et problem at woke blir omtalt på denne fordummende måten. Å være woke handler ikke om å peke ut ofre og undertrykkere hvor enn man går, og deretter ta den krenkedes side i ethvert tilfelle. Det handler om å være villig til å ta stilling til, vurdere og debattere muligheten for at om én reagerer, så kan det gjelde flere. Det er altså ikke så svart/hvitt som Zähler vil ha det til.
Ytterpunktet i woke-«bevegelsen» er ikke representativt for tankesettet. Ytterpunkter er sjeldent det. Det er derfor fullt mulig å være woke og samtidig se verdien i at kolonialistisk kunst forblir hengende på veggen. Å avskrive alle som identifiserer seg med woke-bevegelsen er i hvert fall ikke konstruktivt, og vi må slutte å la ytterpunktene i alle miljøer og debatter få definere hva resten skal stå for, eller oppfattes som.
Woke, feminister og antirasister finnes også i mer moderate utgaver enn de som vil kansellere ved første tegn til frisk bris. Woke-kulturen er god om det legges til rette for den, men så lenge anti-woke fortsetter å gå etter alle som viser det minste tegn til å ville diskutere mulige problemer med strukturer i samfunnet, uavhengig av om det fører til noe eller ikke, da begynner dette å ligne et demokratisk problem.
Med all sannsynlighet er flertallet tross alt ikke anti-woke. De er anti-ytterpunkt, eller bare vanlig woke om du vil, slik det var ment å være. Det er jeg også.
Les også: Høyreekstremister og politisk korrekte kanselleringsaktivister er likere enn de liker
