Jeg hadde smuggledet meg til Marc Chagall-utstillingen som åpnet på Henie Onstad i forrige uke. Chagall er en representant for modernismen som er å finne i alle verdens viktige museumssamlinger av moderne kunst, men det finnes ingen av hans verk i norske museer.
Han er enda bedre representert i private kunstsamlinger hos verdens 0.1 prosent rikeste, fra Los Angeles til Tokyo, via Paris, Zurich, Moskva, Tel-Aviv og til og med Abu Dhabi. Chagall oppfant et visuelt språk som tok i bruk alle radikale utviklinger i den moderne kunsten, fra kubismen og ekspresjonismen til surrealismen, for å gi en meget kommersielt tiltalende form og farge til et drømmeaktig, poetisk univers der jødedommen, hans barndomsby Vitebsk og kjærligheten står sentralt.
I Chagalls verden svever kjærestepar, klezmermusikanter, blomsterbuketter, engler og gårdsdyr over vakre by- og landskap. Maleriene utstråler en dyp, inderlig følelse av lykke og glede. Han er en enkel smak, lett å like.
Trodde jeg. For uansett hvilket maleri på Høvikodden som først fanger øyet, så skjønner man fort at denne utstillingen ikke handler om den romantiske koloristen Chagall som vi er kjent med fra plakater på tannlegekontoret. Vi er i Chagalls univers, men det er 1930- og 1940-tallet, mørket har falt over Europa, og vi stirrer rett inn i avgrunnen.
Ikke et lett liv
I Ensomhet ruver svarte skyer over «Den evige jøde» som sitter sammenkrøpet under sitt bønnesjal. Ansiktet hviler tungt i den ene hånden, og den andre favner om Toraen. En engel har vendt ham ryggen, byen Vitebsk krymper i horisonten og om det kommer musikk fra felen, så er det trolig en sørgemarsj.