Jeg hadde egentlig tenkt å skrive en ordentlig kronikk. En analytisk tekst om sosialisme, kunst og kulturell kapital. Hvor jeg stilte noen forsiktige spørsmål, var nyansert og passet på at ingen skulle føle seg urettferdig behandlet. Men jeg vil være litt ærligere. For da jeg leste Johanna Holt Kleives forsvarstale i Dagsavisen for kunstprosjektet «Sexy […]
Jeg hadde egentlig tenkt å skrive en ordentlig kronikk. En analytisk tekst om sosialisme, kunst og kulturell kapital. Hvor jeg stilte noen forsiktige spørsmål, var nyansert og passet på at ingen skulle føle seg urettferdig behandlet.
Men jeg vil være litt ærligere. For da jeg leste Johanna Holt Kleives forsvarstale i Dagsavisen for kunstprosjektet «Sexy sosialister», ble jeg sint. Ikke bare litt irritert. Jeg kjente det boble i meg, og tårene presset på.
Jeg skammet meg nesten over reaksjonen. Hvem blir så opprørt over en kalender med halvnakne sosialistkvinner? Jeg, tydeligvis.
Debatten om kalenderen har handlet om feminisme, pornografi, seksualisering og kunstnerisk frihet. Den ene siden anklager den andre for å ha et kvinnefiendtlig syn, mens forsvarerne insisterer på retten til å være seksuell, provoserende og fri.
Midt i diskusjonen er det ett spørsmål jeg savner. Hvor faen ble det av klasseperspektivet?
Les også: Rødt og SV stempler kunstkalender som «sexistisk» – selv om de ikke har sett den
Den deilige sosialistkvinnen
I sin forsvarstale beskriver skribent og rockemusiker Kleive hvordan kvinnene stylet hverandre, lekte med uttrykkene sine og drakk drinker mens de snakket om hvorfor de stemte rødt.
Hun henvender seg til den deilige, ustyrlige sosialistkvinnen. Det er kunst, vennskap, nytelse og politiske samtaler.
Det høres jo deilig ut. Men jeg kjenner igjen denne verdenen.
Jeg har tilbrakt flere år i kunst- og studentmiljøer i Oslo, og kjenner igjen en bestemt type kulturradikal kvinne. Hun er politisk engasjert, feministisk, selvsikker og uredd for å provosere.
Kanskje har hun en oversized dressjakke fra Fretex og en ølboks i hånden. Hun snakker med en blanding av litterære referanser, grove uttrykk og teatralske formuleringer. Hun har sterke meninger, tar plass og virker hjemmevant i den kulturelle verdenen hun beveger seg i. Jeg har misunt henne.
Jeg kommer fra fattigdom og ustabilitet. Jeg husker da familien min ikke hadde råd til middag, og da vi sto uten et hjem i en måned mens jeg gikk i åttende klasse. Jeg flyttet igjen og igjen.
Ingen i familien min tok høyere utdanning. Foreldrene mine var uføre store deler av oppveksten min. Vi eide ingenting, var ikke engang arbeiderklasse. Hva kaller man en familie som står så langt utenfor arbeidslivet?
Som barn tegnet jeg for å forsvinne inn i min egen verden. Tegningen tok meg etter hvert fra Kristiansand til en kunstfagskole i Oslo. Men der oppdaget jeg at det ikke var nok å være flink til å tegne. Andre kjente kunstnere, forfattere og filosofer jeg aldri hadde hørt om. De visste hvordan man skulle snakke om kunst.
Les også: Man kan faktisk være sexy, sosialist og feminist
Ulikheten i kunstverdenen
Jeg hadde brukt store deler av oppveksten på å tro at jeg var dum. Jeg manglet ordforrådet, kunnskapen og hjelpen som andre så ut til å ha. Jeg husker kvelder på videregående hvor jeg rev meg i håret fordi jeg ikke forsto diktanalyse, og ikke hadde noen hjemme jeg kunne spørre.
På kunstskolen kom samme følelse tilbake. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle gjøre meg interessant eller finne min plass i kunstverdenen. Samtidig var jeg livredd for ikke å kunne betale husleien.
Rundt meg var det mennesker som malte, diskuterte kunst og kom godt overens med lærerne. De beveget seg uanstrengt gjennom et miljø jeg selv strevde med å forstå. Jeg vet ikke hvilke problemer de hadde med seg hjemmefra. Men jeg husker følelsen av å stå utenfor.
Det er noe jeg synes vi snakker altfor lite om når vi diskuterer ulikhet.
En annen form for rikdom
Vi er blitt flinke til å snakke om ulikheter knyttet til kjønn, seksualitet og etnisitet. Men i de samme samtalene kan klasse og sosial bakgrunn fremdeles bli oversett.
Klasse handler også om hvem som får muligheten til å utvikle seg, hvem som har et sikkerhetsnett, og hvem som vokser opp med kunnskapen og selvtilliten som gjør det lettere å finne sin plass.
Det finnes en rikdom som ikke nødvendigvis står på bankkontoen. Den finnes i bokhyllene hjemme. I foreldrene som kan hjelpe med skolearbeidet. I menneskene man kjenner, samtalene rundt middagsbordet og tryggheten ved å vite at noen kan hjelpe dersom alt går galt.
Den finnes i følelsen av at kunstverdenen også tilhører deg.
Jeg har måttet lære mye av dette selv. Jeg har siden tatt en bachelorgrad, vært på utveksling og begynt på en master. Jeg har kommet inn i en verden som tidligere virket fjern. Men følelsen av å være utenfor forsvinner ikke nødvendigvis med en utdannelse.
Plutselig sitter jeg sammen med mennesker som snakker om dyre forlovelsesringer eller at en leilighet til fem millioner ikke er så ille. Jeg smiler høflig. Hva skal jeg si?
Så leser jeg Kleives blogg. På bloggen sin skriver hun om å reise til Nice for å finne tilbake til seg selv. Om kunstnerisk frihet, fransk mat, vin og muligheten til å begynne på nytt. I et reisebrev fra Bordeaux skriver hun at det skorter på penger, leilighet og ambisjoner, men beskriver samtidig hvordan byen lokker henne bort fra hardt arbeid og rutiner.
Jeg leser dette og kjenner et sug i magen. Når jeg tenker på å mangle penger og et sted å bo, tenker jeg ikke på friheten til å spasere gjennom franske gater, men på frykten for ikke å klare å betale husleien.
Jeg tviler ikke på at Kleive kan ha opplevd vanskeligheter. Hun skriver selv om økonomisk usikkerhet. Hennes privatøkonomi kjenner ikke jeg, og jeg vet at det finnes mange måter å ha det vanskelig på. Men forskjellen i måten vi beskriver frihet på, treffer meg.
For noen er frihet å slippe rutinene, mens det for andre er frihet endelig å ha dem. Å vite hvor man skal bo neste måned.
Og det er denne forskjellen jeg savner i diskusjonen om «Sexy sosialister».
Les også: 3 av 3 Klassekampen-lesere ble villedet om unge menns holdninger til likestilling
Når normbrudd blir normen
Jeg kjenner ikke bakgrunnen til kvinnene i kalenderen. Men jeg reagerer på hva som får plass i forsvarstalen og debatten rundt prosjektet.
Hammeren og sigden, symbolet på arbeiderne og bøndene, havner på en stringtruse. Sosialismen blir sexy, vulgær, morsom og kunstnerisk.
Kvinnene krever retten til å provosere, til å uttrykke sin seksualitet og til å være selvmotsigende. Greit nok. Kvinner skal selvfølgelig få uttrykke seg seksuelt, og kunstnere trenger ikke be om tillatelse til å provosere. Men jeg klarer ikke å fri meg fra tanken på at denne formen for radikalitet er så hjemmevant i kunstmiljøet.
I mange kunstmiljøer er det å bryte normer nærmest en norm i seg selv. Man kan provosere samfunnet rundt seg og samtidig passe perfekt inn blant sine egne. Hvor radikalt er det å utfordre konvensjoner dersom man ikke også ser ulikhetene i miljøet man tilhører?
Jeg synes det er påfallende at et prosjekt som tar i bruk symboler fra en politisk tradisjon som har økonomisk ulikhet og klassekamp som kjernesaker, i debatten først og fremst blir et spørsmål om seksuell frigjøring og kunstnerisk ytringsfrihet.
Hva med dem som aldri fikk den samme muligheten til å uttrykke seg? Hva med dem som ikke hadde råd til å gå på kunstskole, eller som måtte bruke studietiden på å bekymre seg for hvor de skulle bo?
Hva med dem som ikke vokste opp med kunst, litteratur, nettverk og et språk som gjorde det mulig å bli hørt?
Jeg sier ikke at kunstnere må lage kalendere om fattigdom, eller at man må være fattig for å være sosialist. Men sosialismen har en historie knyttet til klassekamp og økonomisk ulikhet. Det burde være mulig å spørre hvorfor klasse blir så fraværende nettopp her.
Les også: TV 2 og Klassekampen måtte legge seg flate. Dette mener norske menn egentlig om kvinner
Kanskje er jeg bitter?
Kleive forsvarer kunstnernes rett til å være selvmotsigende og provoserende. Det er jeg enig i.
Men det er en ironi i at jeg har sittet og forsøkt å formulere denne kritikken så høflig som mulig. Jeg har vært redd for å fremstå bitter, misunnelig eller kunnskapsløs. Redd for at folk som kjenner den kulturelle verdenen bedre enn meg, skal avfeie det jeg skriver.
Det har tatt år å lære meg å snakke kunstverdenens språk. Selv nå tar jeg meg i å bite meg i leppa. Kanskje er jeg bitter.
Jeg vet at jeg er misunnelig på noe av den tryggheten andre har hatt. Det gjør ikke alle vurderingene mine riktige. Men det betyr heller ikke at ulikhetene forsvinner.
Så for all del: Ta på dere stringtrusen. Drikk drinkene deres. Vær deilige, ustyrlige og provoserende. Men når dere først tar hammeren og sigden på dere, må dere også tåle spørsmålet: Hvor faen ble det av klasse?
Les også: Klassekamp er kult igjen. Har du ikke skjønt det, Jens Stoltenberg?
