Dekadansekunsten er vanskelig å definere. Den har noe flyktig over seg; den opptrer i utsøkte og forføreriske forkledninger; og dertil har den en illevarslende side. Ordet dekadanse er vel knapt blitt brukt i diskursen om vår tids kunst.
Lar det seg gjøre å påvise trekk på dekadanse i dagens samtidskunst?
Bevegelsens utspring
Begrepet har blitt knyttet til uttrykket fin de siècle (fin-de-siecle), og viser slik sett til de historiske rammebetingelser for kunstretningen som er best kjent for å være en litterær bevegelse sent på 1800-tallet.
Kunstnerne pretenderte å stå for det moderne. Bevegelsen var del av symbolismen, og som all romantisk kunst åpnet den opp for det metafysiske.
Det finnes et bydende historisk forbilde for denne kunsten som manifesterte seg innen arkitektur, design og billedkunst på slutten av 1800-tallet. Denne bevegelsen oppsto på de britiske øyer med Arts and Crafts-bevegelsen, og spredte seg derfra til det britiske samveldet, USA og Europa. På kontinentet florerte retningen under benevnelsen Art nouveau eller Jugend. De engelske malerne Prerafaelittene var knyttet til bevegelsen, og den britiske tegneren og illustratøren Aubrey Beardsley (1872-1898) eksemplifiserte den under den engelske benevnelsen Aestheticism.
Man skulle tro at minnesmerket over Oscar Wilde (1854-1900) sin grav på kirkegården Cimetière du Père-Lachaise i Paris er det ultimate dekadanseverk. Gravmonumentet ble utført av den britiske billedhuggeren Jacob Epstein (1880-1959) knapt ti år etter poetens død. Det er et dødsmonument som pranger i siste mote, art deco – et tidlig og kraftfullt eksempel på denne stilen. Monumentet taler til oss gjennom den avbildete engelen, en sfinks.
Norsk dekadense
For den historiske bakgrunnen for dekadansekunsten i Norge vil jeg vise til den eksepsjonelle, norske maleren og grafikeren Olav Helliesen Lange (1875-1965). Billedkunstnerens utsøkte fargeraderinger fra perioden 1904-1912 er av internasjonal orientering og kvalitet.
Her kommer lærdommen fra Académie Julien i Paris frem, der Lange gikk i årene 1897-1901. Han stiftet kjennskap til den franske symbolismen og tidens art nouveau-kunst. At denne kresne kunstneren ikke er bedre kjent i Norge i dag, er uforståelig.
Som intendant i Trondheims kunstforening sto jeg for jubileumsutstillingen «Dekadanse» sommeren 1995. Den var mitt første møte med temaet dekadanse. Jeg oppdaget den gang at flere av Englands fremste kunstnere var opptatt av denne kunsten, som Richard Deacon (f. 1949), Helen Chadwick (1953-1996) og Cathy de Monchaux (f. 1960). Alle gjorde seg sterkt gjeldende på utstillingen. Det samme gjorde flere norske billedkunstnere, som Leonard Rickhard (f. 1945), Per Inge Bjørlo (f. 1952) og Olav Christpher Jenssen (f. 1954).
Flere av Norges ypperste kunsthåndverkere responderte positivt på å delta i utstillingen, for eksempel keramikerne Elisabeth von Krogh (f. 1947) og Marit Tingleff (f. 1954) og glasskunstneren Karen Klim (f. 1951).
I de siste tiårene av det 20. århundre ble kunsthåndverk gradvis anerkjent som en kunstform i Norge, og samtidig ble norsk tekstilkunst gjenstand for en renessanse. Det er nærliggende å se styrkingen av disse kunstdisiplinene i sammenheng med tidens fascinasjon for den historiske dekadansebevegelse. På denne tiden kom for eksempel tegnerkunsten til Aubrey Beardsley og hans illustrasjoner til forfatteren Oscar Wilde, på moten.
Les også: Syndig og sanselig – Aubrey Beardsleys mytiske dekadense
Venezia-dekadense
Etter å ha gjennomgått de kunstutstillingene jeg har opplevd på Biennalen i Venezia opp igjennom årene, har jeg merket meg tre kunstverk:
Jeg vil fremheve den amerikanske kunstneren Jeff Koons (f. 1955) sin installasjon/performance «My analog archive» i avdelingen Aperto på den. 44. La Biennale di Venezia i 1990. Kunstverket til Koons kan sees som en illustrasjon på et av dekadansekunstens sentrale temaer, la femme fatale. Dets sentrale figurer var kunstneren selv og det italienske sexsymbol og politiker Cicciolina i heftige omfavnelser.
På den 50. La Biennale di Venezia i 2003 gjorde et iøynefallende verk av den engelske kunstneren Damien Hirst (f. 1965) et uutslettelig inntrykk på meg. Verket var en kjempestor vitrine i blank stål og glass fylt til randen med piller. Det var apokalyptisk.
Også gruppeutstillingen i den russiske paviljongen på den 53. La Biennale di Venezia i 2009 berørte meg, Den hadde tittelen «Seier over fremtiden», og ble kronet av et emblematisk og illevarslende bilde av seiersgudinnen fremstilt som en parafrase av det antikke monumentet hos Louvre, «Nike fra Samotrake» (ca. 220 f.Kr), tilsølt av blod og olje. Arbeidet sto kunstneren Andrei Molodkin (f. 1966) for. Verket kan sees som et forvarsel om Russlands blodige krig i Ukraina i dag. Det er nærliggende å vise til et hovedmotiv innen den historiske dekadansekunsten, det vil si forestillingen om «Romerrikets undergang».
Les også: Maleren som så med mer enn bare øynene
Dekandense i samtidskunsten
Den store, juryerte mønstringen Høstutstillingen 2022 i Oslo kan gi indikasjoner på hvordan den norske samtidskunsten utvikler seg.
Kunsten på høstutstillingen var nedtonet, subtil og preget av en gjennomgående stemning. Politiske utsagn var av en antydende karakter, men likevel ikke uten sprengkraft. Det sterkt stiliserte «Untitled State of Reality» av Marius Wang viser til uhyggelige undergangskrefter knyttet til det ekstreme ytre høyre i USA.
Jeg vil avslutte med å gå vise til to bemerkelsesverdige kunstverk av to av Norges ypperste billedkunstnere. Det dreier seg om Leonard Rickhards store maleri «Studie av en meget lang brakke i vårlys» (1982-1983) og fotokunstneren Mette Tronvoll (f. 1965) sitt kunstprosjekt «Age. Women 25-90» (C-prints, color photographs) som hun debuterte med i Trondheims kunstforening vinteren 1994. Kunstverkene betydde mye for kunstnerne. Prosjektene var viktige; gjennom dem grep de til kjernen i menneskenes livsbetingelser.
Verkene er som påminnelser eller varsler om skjebner, ulykker eller krig. Den kunstneriske formen gjorde dem relevante. Mette Tronvolls prosjekt har en allmenn dimensjon. Og Russlands pågående krig mot Ukraina har med ett gjort Leonard Rickhards nostalgiske krigsbilder viktige for oss.
I arbeidet med denne artikkelen har jeg funnet fremragende kunstverk som kan knyttes til dekadansebetegnelsen. Felles for dem er sansen for den utsøkte, estetiske utforming og det perfekte håndverk samt dragningen mot livets ytterpunkter. Vi har sett hvordan den norske kunstscenen ble beriket av en ny giv innen kunsthåndverk og tekstilkunst på slutten av 1900-tallet.
Men selv om jeg har kunnet påvise dekadansetrekk i vår tids kunst, er det vanskelig å se en egen kunstretning på dette grunnlag. Kanskje ikke så rart: I kunstens drivhus er dekadansens blomster sjelden vare.
Les også:
