Teaterregissør Johan Osuldsen skriver 9. juni i et debattinnlegg i Subjekt om at teaterbransjen fortsatt ikke selger like mange billetter som før pandemien, og at koronapolitikken må ta noe av skylden.
Selv om vi nok tror bildet er noe mer nyansert enn han framstiller det, deler vi langt på vei mange av de samme bekymringene. Særlig kompetanseflukten blant våre medlemmer som jobber bak og rundt scenen, er fortsatt kritisk.
Det vi derimot ikke kan la stå uimotsagt, er Osuldsen påstander om kulturstreiken i 2021.
Les også: 17 vil bli teatersjef ved Det norske teatret
Avtalebrudd
Ifølge Osuldsen endte den nesten to måneder lange streiken i «at man kunne velge hvilken pensjonsordning man ville ha: enten den som allerede fantes før streiken, eller en annen.»
For det første: hvilken pensjonsordning hadde man egentlig før streiken? Teatrene hadde en livsvarig, kjønnsnøytral pensjon frem til 2016. Da var teatrene i store økonomiske problemer på grunn av måten den gamle ytelsesordningen måtte regnskapsføres på, og vi var løsningsorienterte. Som en ansvarlig part kom vi i Fagforbundet teatrene i møte for å avhjelpe situasjonen.
I avtalen ble vi enige om at de viktigste prinsippene skulle videreføres i en ny ordning, nemlig at pensjonen fortsatt skulle vare livet ut, og selvfølgelig være like god for kvinner som for menn.
Det var denne avtalen arbeidsgiverne på teatrene brøt, og som kastet oss ut i en lang streik. Var det noe vi heller ville gjøre høsten 2021 enn å streike, var det å endelig spille for publikum igjen. I stedet måtte vi altså streike for noe vi avtalte tilbake i 2016, som teatrene nektet å etterkomme. Det var en fortvilende situasjon.
Les også: På tide å sette en stopper for pausemusikkteateret
Trekker streiken ned i sølen
Det Osuldsen kaller «en annen pensjonsordning», er nå pensjonsordningen alle Fagforbundets medlemmer på teatrene får.
Denne ordningen gjør at en kvinne født i 1993 i snitt vil få 400.000 kr mer i pensjon enn med innskuddspensjon som teatrene stod hardnakket på. At kvinner skal tape pensjonsmessig fordi de i snitt lever lenger enn menn, er for oss helt uforståelig, og ikke noe det var mulig å godta.
Skal vi sikre at det faktisk er noen teknikere igjen i bransjen, i tillegg til å rekruttere framtidige kulturarbeidere, er noe av det viktigste vi kan gjøre, å kjempe frem bedre lønns- og arbeidsvilkår i bransjen.
Vi håper Osuldsen blir med i denne kampen i stedet for å løpe arbeidsgiversidens ærend og trekke en historisk viktig streik og seier ned i sølen.
