19. mai skrev Dagsavisen på lederplass at skattesystemet alene skal gi norsk kulturliv det det trenger gjennom omfordeling av skatteinntekter og politiske vedtak.
Svekkes kulturlivet av at formålsbaserte stiftelser bevilger midler utenfor et tilsynelatende perfekt, offentlig system?
Både som musiker og kulturentreprenør følger jeg den pågående debatten med stor interesse. Med utdanning fra et høyt rangert musikkonservatorium i London lærte jeg tidlig om finansiering innen kulturfeltet. Mastergraden ble muliggjort takket være kombinasjonen av Ingar Doblougs stiftelse og Lånekassen – en fornuftig fordeling mellom en privat gave og et lån fra det offentlige.
Aulaseriene, som jeg er prosjekt- og kunstnerisk leder for, henter over 90 prosent av sin finansiering fra private samarbeidspartnere og publikumsinntekter. Både Dagsavisens leder og sittende kulturminister kan synes å mene at velferdsstaten går til grunne av at formålsbaserte tilskuddsmidler fordeles gjennom frittstående, ikke-statlige ordninger. Her er noen utvalgte prosjekter jeg mener beviser det motsatte:
Prosjekter til nytte for alle
Den nylig skrotede gaveforsterkningsordningen sørget for at midler fra stiftelser og andre private givere ble forsterket med inntil 25 prosent av det opprinnelige gavebeløpet gjennom spillemidler fra Norsk tipping. Et offentlig-privat spleiselag som både ga motivasjon og merverdi for private til å gi midler til gode formål, og – noe som ikke bør undervurderes – et sterkere og bredere engasjement hos næringsliv, private og stiftelser, for norsk kulturliv.
Noe av det første kulturminister Anette Trettebergstuen (AP) gjorde, var ved et pennestrøk å ta vekk delfinansieringen av kulturlivet som denne ordningen representerte, midt i en postpandemisk tid for en av de hardest rammede bransjene. Argumentet var at private givere ikke skal styre offentlige kroner. Gaveforsterkningen traff i løpet av sine syv år en lang rekke kunstmuseer, festivaler og kulturnæringer. Ennå har vi ikke sett tegn til at kulturministeren har kompensert kulturlivet med de samme midlene.
I kampen om milliardene i statsbudsjettet, hvor politiske prioriteringer ofte fører skatteinntektene langt bortenfor kulturbudsjettet, er det her vi bør plassere alle landets kulturmidler – disponible for enkle pennestrøk fra politikerne alene?
Et annet og helt nytt prosjekt er Wilhelmsen-akademiet. Her gis unge, lovende ballettutøvere over hele landet mulighet til å delta i en nasjonal satsning på internasjonalt nivå under ledelse av Nasjonalballetten. Ballettsjef Ingrid Lorentzen uttaler at satsningen representerer et vannskille i talentutviklingen innen ballett, og som ikke kunne blitt realisert uten midler fra Tom Wilhelmsens stiftelse – som for øvrig gjennom årene har tildelt over 5.000 stipender til unge kulturutøvere.
Stiftelsen har nylig også gitt et betydelig, flerårig tilskudd til Barratt Due musikkinstitutt, som har brakt frem internasjonalt fremstående musikere ulikt noen annen nordisk institusjon i snart 100 år. Musikkinstituttet baserer seg på offentlig-privat finansiering, der økonomien til innovasjon og utvikling av elev- og studieprogrammene ikke alltid går opp med pålagte, ofte dyre omstillingskrav fra det offentlige.
Les også: Laila Bertheussen debuterer som billedkunstner: – Denne utstillingen kan knuse murer
Lange tradisjoner
Kunstfeltet har lange tradisjoner for finansiering gjennom private donasjoner.
Selv om Norge er et lite land, har vi flere eksempler på filantroper som velger å benytte betydelige deler av sine formuer på tiltak som er åpne og til glede for offentligheten. Noen av de nyeste eksemplene har vi i kulturdestinasjonen Ramme, Ekebergparken og Kistefos – alle arenaer der det er investert tungt i kunst, kultur og natur som er gjort tilgjengelig for alle.
Et annet betydelig eldre eksempel er Vigelandsanlegget, initiert av Brændevindssamlagets fond og finansiert ved hjelp av bidrag fra private givere. Kunne vi regnet med at disse destinasjonene hadde blitt utviklet og finansiert av et offentlig skattesystem? Neppe.
En annen storsatsning er Talent Norge, som siden 2015 har generert over 200 millioner kroner i friske midler fra private inn i kulturlivet, med over 300 millioner kroner i overføringer fra det offentlige i en spleiselagsmodell. Satsningen er eid av Sparebankstiftelsen DNB, Cultiva og Kultur- og likestillingsdepartementet. Som en parallell til toppidrettsutøvere gjennom Olympiatoppen har toppkulturutøvere over hele landet dratt nytte av styrkede ordninger og nye som har kommet til, gjennom systematiserte og faglig forankrede apparat som gir tusenvis av talenter innen kunst og kultur like muligheter til å satse i et tøft internasjonalisert marked.
Les også: Dette er kunstutstillingene du må få med deg i Oslo akkurat nå
Skjebnens ironi
Mange trakk et lettelsens sukk da Trettebergstuen lot Talent Norge fortsette sin eksistens – et prosjekt som økonomisk har tydelige likhetstrekk med gaveforsterkningsordningen.
Slike prosjekter viser at et mangfold av finansieringskilder fører til en fordeling av makt og midler. Ikke det motsatte, slik Dagsavisen kan synes å mene. Dette er ikke bare essensielt for fremtiden i vårt velferdssamfunn; det utløser også en enorm mengde frivillighet, bidrar til like muligheter og til å utvikle destinasjoner over hele landet. Om velferdsstaten skal overleve, er et større mangfold av finansieringskilder nødvendig.
Det er en skjebnens ironi at et flertall i kulturfeltet kan synes å befinne seg på den politiske venstresiden, når de fleste i realiteten er private næringsdrivende og bedriftseiere som trenger flere ben å stå på enn det som det offentlige kan tilby.
Man kan av og til savne kulturministre som er ydmyke i sitt ferske møte med fagmiljøene. Det er tendenser til at venstresidens politikk går i retning av maktsentralisering av kulturmidlene. Bør vi ikke heller legge til rette for større giverglede gjennom et mangfold av offentlige og private ordninger?