En skoleavslutning bør være en feiring preget av stolthet og glede. De siste dagene har en video fra en skoleavslutning i Oslo – og debatten som har fulgt i kjølvannet av dette – blitt noe ganske annet.
Debatten understreker imidlertid behovet for at vi samler oss om noen felles verdier i samfunnet vårt, uten at en rektor skal henges ut som rasist av den grunn.
En videosnutt sier ikke noe om konteksten eller relasjonen mellom rektoren og elevene, men det mange av oss ser, er nok til å si fra og hegne om rektoren. For i løpet av de få sekundene vi ser i videosnutten observerer jeg en rektor som står med utstrakt hånd for å takke eleven sin for tiårs skolegang bli ydmyket foran hele salen. Eleven nekter å håndhilse, mens det blir ropt «haram»!
«Haram» er i islamsk rettsvitenskap en betegnelse for handlinger som er forbudt og moralsk forkastelig, ifølge Store norske leksikon. Hun har en naturlig og forståelig reaksjon, og velger å ta ordet og si følgende:
– Folkens, vi bor i Norge, og vi kan ikke ha det sånn. Vi kan ikke ha det sånn. Foreldre, vi bor i Norge. Dere skal jobbe med norske kvinner, ellers så lykkes dere ikke i Norge. Dette må dere ta tak i. Dere foreldre, dere må ta tak i det.
Antirasistisk senter mener hennes spontane reaksjon er rasistisk, eller «kulturrasistisk», og noen grupper mobiliserer nå for å sparke rektor. Begge reaksjonene er like historieløse som grunnløse, fordi budskapet til rektor er et uttrykk for omsorg og kjærlighet for sine elever, og et ønske om at de skal lykkes i det norske samfunnet uansett bakgrunn.
I 2018 mistet en lærer med muslimsk bakgrunn jobben fordi han nektet å håndhilse på sine kvinnelige kolleger. Saken ble tatt opp i retten og oppsigelsen ble stående. Rektor har rett, man kan miste jobben eller ikke få jobb i det hele tatt hvis man holder på slik.
Flere har tatt til orde for at formen på rektors reksjon var feil, og at reaksjonen burde ha blitt tatt på tomandshånd. Jeg er uenig. Noen oppgjør må tas i offentligheten, og ikke på bakrommet.
Oppgjør mot kvinnefiendtlige, gammeldagse og autoritære verdier bør kjempes i offentligheten. Jeg tenker på alle jentene som var til stede der, og som trengte at rektoren sa ifra og viste at vi skal stå opp og si ifra. Ikke på bakrommet etterpå, men i plenum, på vegne av fellesskapet.
Når jeg som stortingsrepresentant møter ungdommer med minoritetsbakgrunn er veldig ofte mitt budskap det samme som rektor sitt. Her i Norge må du gå på skolen, jobbe hardt, engasjere deg i det norske samfunnet. Ikke la din annerledeshet bli et hinder, bruk det som en styrke. Det er i grunn mitt budskap, og det er ingen som kaller meg for rasist eller diskriminerende. Tvert imot er det et budskap som blir tatt godt imot.
Etter hendelen i Oslo-skolen har flere tatt kontakt med meg og fortalt om lignende hendelser på sine skoler og arbeidsplasser. Elever som mobbes fordi de ikke er «muslimer nok», fordi de ikke faster under ramadan, fordi de går «lettkledd». Om kvinnelige lærere og ledere som får stygge tilrop etter seg fordi de er kvinner. Det er heller ikke lenge siden et ferdigskrevet skjema florerte på sosiale medier som hadde til hensikt å ta barna ut av undervisning som inkluderer seksualitet, kjønnsidentitet og pride. Det er konservative og gammeldagse verdier som ikke kan gå uimotsagt. Stortingspresidenten, Masud Gharahkhani (AP), sa det så riktig under minnesmarkeringen etter terrorangrepet 25. juni.
Han sa:
«Til deg som bruker din tolkning av religionen for å ikke akseptere dem som lever annerledes enn deg: Ikke glem at dette er Norge. Det er de samme menneskerettighetene som beskytter din rett til å tro, som gir de skeive rett til å leve frie og selvstendige liv».
Det er ingen av oss som med sikkerhet vet om det som foregikk på scenen og om seansen fra elevens side var religiøst motivert eller om det var guttestreker. Det er ikke det avgjørende her, for det som skjer er uansett et tegn på mangel på respekt og likeverd. Vi kan ikke stå stille og se på.
