Flere hevder at postmodernismen, nærmere bestemt post-strukturalistisk teori, er årsaken til normoppløsningen som finner sted i samfunnet.
For eksempel bærer Subjekts spaltist, Pål Henrik Hagen, frem dette synet i en tekst hvor han i forbindelse med den franske tenkeren Michel Foucault skriver: «Men i villfarelsen om at språk og maktstrukturer skaper verden, oppstår en amoralsk avgrunn uten forbindelse til konkrete realiteter og solide verdidommer.»
Det er usannsynlig at en franske etterkrigstenker, som nesten ingen har lest, er hovedårsaken til en omfattende samfunnsutvikling, som minner om ting man har sett før 1960-70-tallet.
Derfor bør man heller se til andre forklaringer når man skal forstå dagens nihilisme.
Nihilismens fødsel
Ifølge en av de utskjelte post-strukturalistenes inspirasjonskilder, Friedrich Nietzsche, sto den vestlige verden uten garantist for mening og sannhet etter «Guds død».
Siden da har mennesket i Vesten lett etter gudssubstitutter, som det midlertidig har funnet i for eksempel marxismen, som for enkelte har garantert for både sannhet og mening.
Mer utbredt er en mindre ideologisk tro på fremskrittet – i form av at verden og livet stadig blir bedre. Denne troen fikk seg en knekk etter 1. verdenskrig, som endte i en meningsløs masseslakt av mennesker. Arbeiderbevegelsen, kirken og øvrige meningsbærere hadde støttet opp om meningsløsheten, og troen på menneskets fremgang dalte.
Mellomkrigstidens nihilisme kom først til uttrykk gjennom dadaismen – en anti-estetisk kunstbevegelse. Dadaismen hadde kort varighet som kunstbevegelse, men forble derimot ikke mellomkrigstidens eneste postmodernistiske innslag. Og langt ifra dens mest betydningsfulle.
Les også: Kvinnefotball er ikke som herrefotball, og vil aldri bli det
Nazismen og veien videre
Med en blanding av mytologi, okkultisme og pseudovitenskapelig rasisme ble nazipartiet Tysklands største i 1934, etter å ha fått en oppslutning på 2,8 prosent året før børskrakket i 1928.
Den nazistiske ideologien hadde først slått rot hos demilitariserte tropper fra verdenskrigen, og må med tanke på sin mangel på logikk – sammenlignet med liberalismen og marxismen – anses som en ren unnskyldning for bruk av makt. Dens nihilistiske kjerne viste seg i Hitlers Volksstorm og Nero-dekret, som ga ordre om å øde alle nasjonenes ressurser. «Viljen vil heller ville intet, enn intet ville», som Nietzsche sa.
Etter at Hitlers innbitte kamp for å forsvare okkuperte områder hadde lagt Europa i grus, fikk man igjen økt tro på fremskrittet. Man hadde nettopp bekjempet ondskapen selv og var nå i ferd med bygge landet på nytt. Denne troen fortsatte inn i 60-tallet, hvor den toppet seg med 68-opprøret og den påfølgende bølgen av radikale, naive bevegelser drevet av ungdommelig mot.
Når disse bevegelsenes begrensede suksess og de første økonomiske krisene etter krigen viste seg, fikk troen på fremskrittet seg igjen en ny knekk. Dette ga seg til uttrykk i blant annet Punk-bevegelsen, som hentet flere elementer fra den anti-estetiske dadaismen.
Den «postmoderne» normoppløsningen ser ut til å være et tilbakevendende fenomen i modernismen, som stadig er svanger med nihilismen. Det kan virke som liberalismen, modernitetens mest utbredte ideologi, har lite å stille opp med når nihilismen og de økonomiske krisene melder seg.
Dette er kanskje ikke så rart, da liberalismen ikke inneholder noe imperativ for handling. Dens motto er frihet, men hva denne friheten bør brukes til, sier den intet om. Dermed havner den i en reaktiv posisjon i møtet med woke-bevegelsen, som hevder at den fører en kamp for minoriteters rettigheter. Å forsvare demokratiet med å være imot noe annet gir liten mening.
Les også: Når mediene vektlegger meninger fra eksperter høyere enn dokumentasjon, er vi på gal vei
Det liberale problem
Med tiden kan dette bli et stort problem for liberale.
Ikke fordi woke, som er en samlebetegnelse for anti-rasister, kjønnsaktivister og andre rettighetsforkjempere som opptrer med forskjellig intensitet, er en blivende fascisme. Problemet oppstår om woke-bevegelsens mest intense elementer blander seg med andre fanatisk anlagte folk og krystalliserer en ny fascisme.
For å forsvare demokratiet og stoppe nihilismen må man gjøre det meningsfullt å forsvare de liberale verdiene, noe mediene ofte feiler i. For den individualistiske hedonist, som godt kan sette pris på sine liberale rettigheter, kan det imidlertid fremstå som mer vellystig å leve i konformitet med sine flokkinstinkter enn å stå på barrikadene for ytringsfriheten. Spesielt når flertallet av kolleger og venner ønsker å stramme den inn.
For at det skal føles meningsfullt og givende å forsvare demokratiet, må man derfor se seg selv som del av samfunnet, og ta innover seg at omverdenens ulykke etter hvert blir ens egen; Hvordan ens nestes lidelse kan smitte over på en selv; Hvordan en begrensning av enkeltes ytringsfrihet etter hvert vil føre til ens egen begrensning; Hvordan økende matpriser kan føre til et mindre trygt samfunn, selv for øvre middelklasse.
For å gjøre verdidommene solide kreves det at folk setter makt bak dem, noe som igjen krever at folk er motivert til å ta del i kampen. Forstår man seg selv som et vesen som lever videre gjennom sine handlinger og påvirkning på omgivelsene, vil det gi mening å ofre eget velbehag for å forsvare felles verdier.