Det har de siste dagene vært en rekke debatter om ungdomskriminalitet i Norge og Oslo. Det kommer frem at kriminaliteten og volden øker.
Mye av debatten har handlet om kulturell og etnisk bakgrunn, og om integrering. Men er dette egentlig et spørsmål om integrering og kulturell bakgrunn?
Handler ikke dette egentlig om en naiv norsk tilnærming til voldsmenn og forbrytere? Og er ikke denne naiviteten i møte med vold erkenorsk ukultur? Voldsmannen defineres som sårbar. Voldsmannen er selv et offer.
Hva skjer i et land hvor voldtektsmannen, voldsmannen og morderen er «sårbare»? Hva skjer om vi behandler de verste blant oss som ofre?
Å frigjøre voldtektsmannen
Et grusomt eksempel ble nå nylig avslørt.
1. august ble en 17-åring arrestert for og løslatt etter en brutal overfallsvoldtekt. Han er sårbar, så hvorfor skulle han fengsles? «Stakkars lille voldtektsmannen,» forteller staten oss.
Naturligvis begikk voldtektsmannen, som hadde blitt arrestert for voldtekt også i januar, en ny voldtekt. Han rakk å fengsles for voldtekt, slippes ut, voldta igjen, arresteres, og retten ønsker at han skal slippes ut igjen. Dette var med andre ord en produktiv uke.
Det kom klart frem at gjentagelsesfaren var høy. Men hva gjør man? Den sårbare voldtektsmannen må jo vernes!
Om en ny kvinne voldtas, så får hun voldtas. Voldtektsmannen er viktigere og helligere enn folk flest, er han ikke? Det sier i det minste staten. Vi kan snakke så mye vi vil om kulturell bakgrunn eller etnisitet. Men det fører oss neppe til sakens kjerne.
Sakens kjerne er en grotesk norsk ukultur – hvor voldtektsmenn, som i denne saken, behandles som helligheter.
Les også: Kan vi leve med en politimester som bevisst villeder oss?
Gjengangere
Snarere enn å spørre om for eksempel etnisiteten til en voldtektsmann eller voldsmann, bør vi spørre oss om hvordan vi som samfunn håndterer de fåtallige som voldtar og på annet vis skader sine medmennesker.
Denne voldtektsmannen er et typisk eksempel, om det så er et eksempel hvor konsekvensene er spesielt groteske.
Den norske stat behandler alle kriminelle som sårbare. Især om de er unge. Da er de ofre. Det gjelder også gjengangeren, som da er den primære kilde til kriminalitet. En mann som voldtar for iallfall tredje gang på under ett år, er et typisk eksempel. Det er alltid et mindretall som skaper problemene. Det er de få gjengangerne. Men det blir stadig flere av disse få.
Et par hundre gjengangere kan skape kaos og nærmest lovløse tilstander om de får muligheten til det. En voldtektsmann som rettsvesenet tillater å herje, kan lett voldta to kvinner per uke. Han trenger bare statens velsignelse.
Og den fikk nevnte voldtektsmann. Og rettsvesenet forsøker å gi han en velsignelse nummer to, så han kan fortsette herjingene sine. For han er jo mindreårig og sårbar. Allerede har et uskyldig menneske blitt ofret så voldtektsmannens hellighet og verdighet ivaretas. Hva er vel et par liv til?
Slik opererer det norske rettssystemet, i tråd med en norsk ukultur. Gjerningsmannen er offeret.
Les også: Masseslagsmålet på Norway cup var langt fra en enkelthendelse
Den absurde forelskelse i gjerningsmann
Vårt samfunn preges av et dogme om at de verste blant oss er de helligste blant oss.
En serievoldtektsmann som brutalt voldtar kvinner på gaten, behandles som en hellighet. Han skal ikke fengsles, men snarere slippes løs. Hvorvidt han fortsetter sine herjinger eller ei, er et sekundært spørsmål for den norske stat og våre eliter. De bryr seg primært om at den hellige voldsmann, morder eller voldtektsmann behandles godt nok.
Det er denne absurde tilnærmingen som tillater forbrytere å fortsette, også der de «bare» banker eller raner noen. Staten setter gjerningsmannen øverst. Er det rart at kriminaliteten da øker? Er det rart at gjengangerne blir flere? De får jo i praksis grønt lys av staten.
Nå har Oslos politimester Ida Melbo Øystese sagt at utviklingen må møtes med mer tvang. Det bør norske politikere lytte til.
Tvang trengs. Men dette er et dypere politisk og kulturelt problem. Å gi politiet og barnevernet flere tvangsmidler er et første steg, men intet mer. For dette er et erkenorsk problem. Det handler om erkenorsk ukultur – og den ukulturen må behandles.
Det burde blitt en skandale at den norske stat tilrettelegger for vold og voldtekter, for å verne om «sårbare» voldtektsforbrytere og voldsmenn. Senest for et par dager siden lot den norske staten voldtektsmannen voldta igjen. Hvorfor aksepterer vi dette?
Hvorfor er et uskyldig menneskets liv og verdighet verdt så lite for politikerne og juristene våre?
